• Metalldetektorbrødrene

VEIDERISTNINGENE PÅ HELL

På noen steinheller, i bakkant av et boligfelt like over stasjonen på Hell, ligger noen av Stjørdalens mest spesielle kulturminner. Dette er noen av de eldste sporene vi har etter mennesker i området. De føles kanskje litt bortgjemte i dag, men hvis man tar seg tiden til å gå videre opp på toppen av Steinmohaugen og speide utover omgivelsene, får man fort følelsen av den sentrale plasseringen.

Ristningsberget på Steinmohaugen i det man ankommer på stien fra sør.


Veideristninger, nordlige ristninger, steinalderristninger – kjært barn har mange navn. Alle beskriver de mer eller mindre naturalistiske helleristninger gjort av spesielt dyr og gjerne i full størrelse. Disse finnes her på Hell, men sprer seg også utover hele den Skandinaviske halvøy, fra de første menneskene kom i mesolitikum – altså den tidlige steinalderen – og noen steder helt opp til bronsealder. I Stjørdalen er dette de eldste sporene etter mennesker vi har.


Steinmohaugen er en bergknaus som stikker opp ved utløpet av Stjørdalen. Den stikker i dag opp av den flate elvesletten helt inne ved Gevingåsen. Men da de første menneskene kom hit ville Steinmohaugen vært et enda tydeligere landskapstrekk, som en liten holme i utløpet av en fjord. Men også i dag er Steinmohaugen noe av det første de som kommer til Stjørdalen ser, enten de kommer med tog, bil, båt eller fly.


Ristningene på Hell ligger på innsiden av Steinmohaugen, tydelig i terrenget på en åpen, bratt bergflate. De ble vitenskapelig beskrevet alt i 1898, noe som er svært tidlig i norsk bergkunstforskning og arkeologi. Det finnes ingen omtale av dem før dette, men grunnet plasseringen må vi anta at for lokalbefolkningen har de «alltid» vært kjent.


Lokaliteten består først og fremst av de to store tydelig reinsdyrene på hovedfeltet. Det er imidlertid ytterlige 9-10 mindre reinsdyr på flatene rundt. Ristningene er av forskjellig størrelse og kunstnerisk «kvalitet», men alle viser sterkt stiliserte reinsdyr.

De to store reinsdyrene på Hell. Foto: Henrik Nielsen Solberg.


De to store reinsdyrene er rundt to meter lange, noe som er tilnærmet naturlig størrelse for reinsdyr. Detter er også omtrent samme størrelse som Bølareinen, som er en av de mest naturtro helleristningene i hele Skandinavia. De to reinsdyrene på Hell skiller seg imidlertid tydelig fra den naturtro Bølareinen med å være svært stilisert med rette linjer og tydelige vinkler, nærmest for strekdyr å regne. Til tross for dette er det tydelig at det er reinsdyr de skal forestille. De har alle svært utpregede gevir, samt halsragg som er typisk for rein. Dette skiller dem fra andre store hjortedyr som er vanlige i bergkunsten.


De mindre dyrene rundt ble ikke oppdaget før rundt 1930 og ligger på en hylle like nedenfor hovedfeltet. På avstand er de svært like de to store reinsdyrene, med samme stiliserte form, rette linjer og vinkler, men også utpreget gevir og halsragg. Kommer man litt nærmere får man imidlertid inntrykk av at de er av lavere kunstnerisk kvalitet; de fremstår nærmest som skisser med uferdige linjer og litt rotete sammensetning.


Noe av de stilisert, stive nesten geometriske preget alle figurene har skyldes også måten de er laget på. Bergkunst er laget på flere forskjellige måter, fra maling til sliping, men den vanligste metoden er en slags hammer- og meiselteknikk hvor hardere stein er blitt slått mot berget med en treklubbe – ikke ulikt metoden steinhuggere har brukt frem til i dag. Metoden gir tydelige, brede, men bulkete avtrykk. Dybden avhenger selvfølgelig av bergarten og hvor mye arbeid som er lagt ned, men er generelt ikke veldig dypt. Hvis man kommer nært ristningene på Hell kan man legge merke til at de har en helt annen framtoning enn alle andre ristinger vi finner i Stjørdal. Smale, dype rette kutt, ja de ser nesten moderne ut i så måte. Årsaken til dette er at de ikke er «risset» i tradisjonell forstand, men heller skåret. Bergarten er såpass myk at man med skarpe flintredskaper har kunnet skjære tydelige renner i bergflata. Slik skåret bergkunst er svært uvanlig. Hva dette skyldes er uklart. Det kan skyldes vanskelighetsgraden av teknikken, men det kan også forklares med tilgangen på gode nok redskaper, kunstnerisk stil eller simpelthen at så mykt berg er vanskelig å oppdrive. Tidligere har det vært vanlig å se på ristningene på Hell som helt unike i skandinavisk sammenheng. I dag vet vi at det finnes flere eksempler både i Trøndelag og flere steder i Jämtland. Kan det være at vi har å gjøre med en regional stil som viser møter og felles kulturutveksling allerede i steinalderen? Den stilmessige tilknytningen til Jämtland er spesielt interessant når man skal se på plasseringen og hvorfor noen har laget disse ristingene akkurat ved utløpet av Stjørdalselva.

Kalkering av hovedfeltet på Hell. Illustrasjon: Kalle Sognnes.


I tillegg til reinsdyr finner vi også noen spesielle geometriske figurer. Bak det andre av de to store reinsdyrene altså lengst til høyre på hovedfeltet, kan man se en rekke med rombefigurer. På avstand ser det nesten ut som en litt rar sikksakkbord, men når man kommer nærmer er det tydelig at dette er et intrikat og detaljert mønster med flere parallelle linjer utenpå hverandre. De geometriske figurene er i tillegg til dyrebildene de vanligste helleristningene i steinalderen. Slike figurer finnes også på andre gjenstander fra samme periode.


Man har brukt mye tid på å finne ut hvorfor slike figurer er så populære i denne perioden og i lignende samfunn. De komplekse geometriske figurer settes ofte i sammenheng med sjamanistiske religioner hvor man i nyere tid ser at de har spilt en viktig rolle i religionsutøvelsen. Mange av formene og figurene samsvarer også godt med de hallusinasjoner som oppstår når hjernen er under stress som en følge av utmattelse eller inntak av giftstoffer som enkelte sopper. For sjamaner står ofte transe i fokus som et bindeledd mellom den materielle verden og åndenes verden. Kanskje er dermed ristningene ment å forestille de syn man kan ha fått av slike åndelige reiser. For rombefigurene på Hell kan kanskje også nordlyset være en inspirasjonskilde?


Datering av helleristninger er og forblir vanskelig da de oftest bare er tomme avtrykk i stein. Det finnes imidlertid enkelte metoder som kan gi gode indikatorer på alder, slik som stil, metode, typologi (utvikling over tid) og hvor høyt de ligger over havet. Når det kommer til ristningene på Hell ligger disse 43-45 moh., noe som betyr at de ville ha ligget i strandsonen mellom 4500 og 4000 f.Kr. Ristningene er med andre ord ikke eldre enn dette, men sannsynligvis ikke særlig mye yngre heller, etter som det meste av aktivitet, boplasser og andre ristningsfelt fra perioden ligger i nær tilknytning til sjøen.


Når veideristningene ble laget var Steinmohaugen en holme med et smalt sund mot Gevingåsen og et langt grunt sund mot Tønsåsen. Stedet hvor ristningene ligger ville ha vært en lun vik i le inn mot Gevingåsen: et gunstig sted å stoppe både på vei innover Trondheimsfjorden og innover fjorden oppover Stjørdalen.


Den tidlige forskningen på veideristninger var veldig opptatt av deres praktiske betydning av ristningenes motiv. Spesielt reinsdyrene var i fokus som levevei, mat og kulturbetydning. Historien om de tidlige jegerne som fulgte reinsdyrene inn i Skandinavia har florert i skolebøker og folkebevistheten lenge.


Nyere forskning på steinalderens boplasser, kosthold, levesett og ressurstilgang tyder imidlertid på at de dyr og figurer som opptrer som helleristninger ikke er representative. Både gjenstander funnet i boplasser, samt kostholdet, domineres av fisk og spesielt sjøpattedyr som hvalross og hval – ikke av store hjortedyr som dominerer i bergkunsten.


Teoriene om jaktmagi, byttedyr og den praktiske betydningen til figurene har dermed falt mer og mer bort. Men hvis disse dyrene ikke har hatt den dominerende praktiske betydningen, hvorfor er de så fremtredende i alt av helleristninger?


Selv om de store hjortedyrene nok må se seg slått som matkilde og økonomisk betydning, har de nok hatt en desto større symbolsk verdi. Dyr som rein, bjørn, elg og så videre kan ha fungert som totem for forskjellige stammer, eller kanskje også som veivisere og geografiske markører. Den siste er kanskje spesielt relevant hvor de på mange måter markerer innseilingen til Stjørdalen: Den viktigste ferdselsåren til innlandet og fjellet hvor man blant annet finner reinsdyr. Mye tyder på at hovedbosetningene har vært ute på kysten med mer sesongmessige opphold i innlandet. Trondheimsfjorden og Stjørdalen kan i så måte ha fungert som en hovedvei mellom disse. Det er derimot svært få boplasser og lite spor etter en slik aktivitet, så helle-ristningene er kanskje de nærmeste vi kommer de første menneskene i dette området.


Stjørdalen er rik på fornminner og spesielt helleristninger. Likevel står ristningene på Hell i en særstilling både på grunn av alder og stil. De er imidlertid ikke de eneste veideristningene i dalen; de finnes nemlig også et felt på Tønsåsen, noen kilometer lenger øst. Disse ristningene er mye mindre og ligger mer anonymt til. Plasseringen i landskapet er imidlertid relativt lik, med beliggenhet i det som ville ha vært en lun vik på en holme.

Fuglefigur fra Tønsåsen. Foto: Henrik Nielsen Solberg.


Ristningene på Tønsåsen står i sterk kontrast til de på Hell når det kommer til stil og framtoning. De har mer naturalistiske former og dyrene er detaljerte og svært naturtro. Motivene er også mer varierte: Her ser vi en fugl, fisker, et hjortedyr, elg og sirkulære figurer som ligner på solsymbol. Fuglefiguren har også noen spesielle detaljer som innvoller. Inne i fuglen er fordøyelsessystemet uthevet, både indre organer og en linje som går igjennom hele systemet fra nebb og ut.


Det er enkelte ting som tyder på at mer naturalistiske ristninger kan være eldre enn de stiliserte, altså en endring fra naturtro til mer obskure figurer. I så fall må kanskje ristningene på Tønsåsen ses på som en forløper for de på Hell, men dette er mer usikkert.


Når man ser på utbredelsen av jordbruket og de første helleristningene av denne tradisjonen, opptrer de på rekke oppover dalen, på nordsiden (solsida). Det virker som om disse aller eldste sporene av jordbruk får en overlapp og ett kulturmøte her i Stjørdalen: Den eldre jegersankertradisjonen på sørsida av dalen og det nye jordbruket på nordsida av dalen. Trøndelag er svært spesielt når det kommer til bergkunst. Her finner man flere steder en slik overlapp mellom de eldre veideristningene og de yngre jordbruksristningene.


Som et eksempel på sene veideristninger i regionen kan man trekke frem ristningene på Evenhus, på Frosta. Grunnet landhevning og havnivået kan man ganske nøyaktig fastsette det tidligste punktet veideristningene på Evenhus kan ha vært laget. Veideristningene på Evenhus stammer trolig fra helt i slutten av steinalderen eller kanskje til og med tidlig bronsealder. På dette tidspunktet har jordbruksristningene oppover Stjørdalen etablert seg for fullt, og man ville sannsynligvis hatt et svært variert samfunn i fjorden både økonomisk og kulturelt.

Båt- og hvalfigurer på Evenhus, Frosta. Foto: Henrik Nielsen Solberg.


Nedre deler av Stjørdalen, og spesielt områdene rundt Hell, har helt siden de første menneskene kom hit til regionen vært et sentralt "veikryss" og et viktig knutepunkt i området rundt Trondheimsfjorden. Nedre deler av Stjørdalen ligger sentralt plassert både i fjorden og også for aksen kyst/innland. I de tidligste tider gikk det også en sidefjord helt inn til Meråker. Da dalen tørket inn som følge av landhevinga tok elva over rollen som «hovedvei» og siden kom det veifar, jernbane, mellomriksvegen og til slutt flyplassen. Ferdselen har foregått med båt, til fots, med hest, jernbanen, bil, og fly. Essensen er dog den samme: Mennesker som forflytter seg igjennom et landskap vi også i dag kjenner konturene av. Når man står foran helleristningene på Hell kommer man litt nærmere disse forhistoriske reisende.