VÆRNES KIRKE

«Ved Trondhjemsfjordens lave Strand, Hvor Furuskog sig reiser Blant brune Lyng på hviden Sand, Høit Værnes kirke kneiser Og alt i mange hundred Aar Den kirke stod, hvor nu den staar Med Spiir og Kors mod Skyen.»

Slik innledet stjørdalsdikteren Ole Vig i 18 vers sin hyllest til Værnes kirke i 1850. Værnes kirke er første gang nevnt i skriftlige kilder i 1391. Takket være dendrokronologiske dateringer (årringanalyse) av trevirke i takkonstruksjonen i kirka, kan vi i dag fastslå kirkas omtrentlige alder.

Koret er kirkas eldste del, og bjelker i takkonstruksjonen her kan dateres til år 1141-1142. Planlegging og den første del av grunnmursarbeidet kan ha pågått noen år, og nedleggelsen av grunnsteinen til kirka kan ha skjedd mellom år 1130-1140.

Værnes kirke sett fra nordvestre hovedinngang. Foto: Kjell Erik Pettersson.

Værnes kirke er bygd i flere etapper med flere byggepauser av ulik lengde. Vi regner med at kirka med skip og tårn sto ferdig litt før år 1200. Den har sannsynligvis vært fylkeskirke for hele det gamle Stjordølafylket, som var et av de største i areal blant fylkene i datidens Trøndelag.

Som fylkeskirke har byggverket anselige dimensjoner. Den er bygd som en vanlig langkirke med et smalere kor i øst og en tårnfot med et opprinnelig dåpskapell i vest. Skipet er utvendig 40 meter langt, 15 meter bredt, og sideveggene er 8 meter høye. Kirka har cirka 400 sitteplasser.

Værnes kirke regnes ifølge geolog og arkeolog Per Storemyr som den mest komplette sandsteinkirke i Norge fra middelalderen. Innfatninger rundt dører, vinduer og hjørnekvadrene i kirka er dekorert med elementer av kleberstein og klorittskifer.

Kirka kan deles inn i følgende hoveddeler: Koret med sakristiet, skipet med våpenhuset og tårnfoten.

KORET

Navnet har sin opprinnelse i den katolske messeordning. Den gang deltok ikke menigheten i gudstjenesten. All sang ble besørget av et kor. Her finner vi alteret som er det viktigste inventar kirken. Alteret i Værnes kirke består av to marmorplater delvis lagt over hverandre. I alterplatens hjørner og midt på platen er kors risset inn. Korsene symboliserer Jesu fem sår; på føttene, hendene og i siden.

En stor malt baldakin på veggen bak alteret har sannsynligvis vært dekor for en opprinnelig altertavle eller et alterskap.

Koret med den utvidete korbuen, alteret og altertavlen. Foto: Kjell Erik Pettersson.

ALTERTAVLEN

Like etter reformasjonen ble mye av kirkens inventar fjernet. All utstaffering i kirkene skulle vekk. Hundre år senere kom igjen tanken opp om kirkene skulle ha en rikere utsmykning. Den økonomiske situasjon i landet hadde bedret seg. Mektige rikmannsslekter fra dansk adel satte sin prestisje å gi dyre og synbare gaver til kirkene. I tidsånden ble altertavlen i Værnes kirke laget.

Øvre del av altertavlen med Jesu himmelfart. Den runde vindus-åpningen bak kristusfiguren er et av originalvinduene i kirken. Vi ser også deler av det tønneformete takhvelvet i koret. Det norske riksvåpen, som omkranser himmelfartsmotivet, er «dansketidens» norske løve med hellebard, plassert på altertavlen på 1700-tallet. Foto: Kjell Erik Pettersson.

Altertavlen var en gave fra Laurits Bartiansen Stabel i 1639. Han var fogd i Stjørdal og en av de største godseiere i Trøndelag. På altertavlas øverste del står bokstavene HOP (herr Oluf Parsberg) og FKK (fru Karen Kruse). Initialene står som en hedersbevisning til daværende lensherre Oluf Parsberg med kone.

I midten er altertavlen oppdelt i tydelige felt som nedenfra viser Kristi lidelseshistorie med nattverden, Getsemane, korsfestelsen, gravleggelsen og øverst Kristi himmelfart. På altertavlens venstre side finnes det dystre, med dommen, Moses og de ti bud og apostelen Paulus med boken og sverdet. Høyre del av altertavla er viet det lette, med døperen Johannes og lammet (symbolet på Jesus), og over han står Peter med nøkkelen (åpner til himmelens tilværelse).

Den danske treskjæreren Søren Olsen antar vi er mester for utførelsen av altertavla som i dag regnes som et de fremste verk i bruskbarokk i Norge.

Takkonstruksjonen i koret er skjult av en kløverformet bordhimmel fra kirkas siste restaurering på 1960-tallet. Deler av treverket i de ni sperrebindene har fellingsåret 1141-1142. De viser dermed tidspunkt for bygging av taket over koret.

På sydveggen, like ved oppgangen til prekestolen, finner vi et runefelt som er risset inn i det eldste kalklaget. Her vises i alt seks ulike runeinnskrifter.

SAKRISTIET

Sakristiet er oppført av kleberstein, muligens fra et mindre brudd i Sparbu. Det er sekundært bygd inntil korets nordvegg. Sakristiet tildekker i dag en tidligere vindusåpning i koret. Tømmeret som er brukt i takkonstruksjonen her ble, ifølge dr. Philos Terje Thun ved NTNU, felt i løpet av vinterhalvåret 1506-1507. Dermed kan vi slå fast at sakristiet er oppført helt i begynnelsen av 1500-tallet.

Omkring år 1700 bygde generalen på Værnes, Georg Christian von Schultz, familiens gravkammer under sakristiet. Familiens sosiale posisjon tilsa at familiens siste hvilested måtte være i nær tilknytning til kirka. Gravkjelleren som kunne romme fem kister ble brukt i litt over hundre år. I 1736 ble den siste kista satt ned, og gravkammeret ble stengt.

Værnes kirke med tilbygd sakristi fra tidlig 1500-tall. Foto: Kjell Erik Pettersson.

KORBUEN

Dagens korbue med sine lave og brede proporsjoner er ikke i samsvar med kirkens middelalderarkitektur. Kjartan Hauglid antyder at den kanskje først er blitt utvidet på 1200-tallet, og at den opprinnelig var flankert av to halvsøyler ved søndre alternisje. Setninger i nåværende korbue viser kanskje hvor mye man har revet ned av den opprinnelige korbuen.

SKIPET

Vi beveger oss ned i kirkeskipet, som var menighetens hovedrom. Navnet har en symbolsk betydning og stammer fra den gammeltestamentlige beretning om Noahs ark. Her finner vi kirkens mest interessante bygningsdel, nemlig det imponerende takverket. Med et fritt spenn på over 11 meter, er det intakte middelalderske takverket det største i Norge. Dendrokronologisk datering viser at treverk i den østre del av skipet ble felt vinteren 1148-49, og i den vestre del er treverket felt vinteren 1160-61. Etter rundt 20 år var dermed både kor og skip ferdigbygd i Værnes kirke. Taket i skipet består av 20 sperrebind som er festet til doble murremmer. Disse er innmurt øverst i murkronen på toppen av langveggene. De underste stikkbjelkene stikker 40-50 cm ut fra veggen og er utskåret som mannshoder, dyrehoder, fuglehoder og andre vesener. Hele takkonstruksjonen er av furu, og taksperrene var opprinnelig i sin helhet sammensatt med trenagler.

Kirkeskipet med den vakre Værnesstolen til høyre og litt av prekestolen i venstre bildekant. Her ser vi den åpne takkonstruksjonen, bygd opp av 22 sperrebind med et spenn på 11 meter. Takkonstruksjonen i skipet var forbilde da taket over Nidarosdomens tverrskip og Håkonshallen i Bergen skulle rekonstrueres. Foto: Kjell Erik Pettersson.

PREKESTOLEN

I dag har prekestolen en fremtredende plass i kirken. Opprinnelig fantes ingen prekestol, men etter reformasjonen gjorde Martin Luther ordet eller prekenen til en sentral del av gudstjenesten. Prekestolen var en gave fra fogden over Stjørdals len, Sven Andersen og hustru Marithe Hansdatter i 1623. Stolen er utført i renessansestil og fikk en sekskantet utforming, der en av sidene utgjør inngangen, og de fem andre har dekorative felt. Siden som vender mot menigheten bærer Christian IVs monogram, sammen med innskriften «Vivat vivat» (må han leve) og forkortelsen RFP som var kongens motto – Regma Firmat Pietas (fromhet styrker riket).

Den trønderske treskjæreren Johan Biltsnider (Bilthugger) regnes i dag som mester for de fire evangelistfigurene på stolen. De ble utskåret omkring 1650.

Baldakinen eller lydhimlingen over prekestolen med den oppstandne Kristus på toppen, er laget omkring 1650.

Prekestolen gitt av fogd Sven Andersen og kone Marithe Hansdatter i 1623. Prekestolens opprinnelige plass var ved østre vindu på sørveggen. I forbindelse med kirkens restaurering i 1877, ble prekestolen flyttet til nåværende plass. Foto: Kjell Erik Pettersson.

VÆRNESSTOLEN

Etter reformasjonen i 1536 ble det vanlig at folk fikk sitte i kirken. Dette utviklet seg gradvis, slik at fornemme personer fikk laget egne flotte stoler for seg og sin familie. I dag står kun én kirkestol tilbake i Værnes kirke; den eneste som er bevart. Den var vel også den vakreste og bærer navnet Værnesstolen.

Stolen ble oppsatt i 1685 og tilhørte familien Georg Christian von Schultz og hustru Anna Sofia von Hoven. Den berømte trønderske treskjæreren Markus Gram skal være opphavsmann for stolen. Øverst på gesimsen finner vi slektsvåpnene til familiene Schultz og Hoven. Maleriene som pryder de tre veggene på Værnesstolen har motiv fra den tyske kunstneren Matthäus Merians bildebibel fra 1628. Maleriene skildrer Jesu liv fra fødsel til død og oppstandelse.

Værnesstolen var familien von Schultz´ kirkestol fra 1685. Kalkmaleriene vi ser på skipets nordvegg ble avdekket under restaureringen av kirken i 1962. Maleriene kan sannsynligvis dateres til 1540-årene. Kunsthistoriker Sigrid Christi hevder at kalkmaleriets komposisjon bygger på den tyske maleren Lucas Cranachs motiv «Lov og nåde». Foto: Kjartan Hauglid.

TÅRNROMMET

Lengst mot vest finner vi tårnrommet eller tårnfoten. Taket i rommet danner et vakkert hvelv, og rommet har sikkert vært tiltenkt en sentral funksjon. Det finnes belegg for at rommet har vært benyttet som dåpsrom på midten av 1700-tallet og kanskje hundre år tidligere. I protestantisk dåpspraksis fra denne tiden finner vi ofte egne rom for dåp, og en tårnfot ville derfor ha vært svært egnet. Det er også i fullt samsvar med den katolske lære og kirkeordning at dåpen skulle finne sted så nær inngangsdøren som mulig. Dåpen var det første sakrament, og ingen ble fullverdig menneske før man var døpt. Dåpen var inngangen til livet og inngangen til kirkens samfunn.

VÅPENHUSET MED SKIPETS SØRPORTAL

Våpenhuset er i dag kirkens hovedinngang eller hovedportal. Det er rommet mellom det hverdagslige og helligdommen. Rommet forbereder overgangen til det hellige og vigslede rom. Navnet våpenhus stammer fra eldre tider da mennene måtte sette fra seg våpnene der før de gikk inn i kirken. Våpenhuset ved Værnes kirke ble bygd i 1982 og omslutter deler av et eldre våpenhus. Dagens våpenhus er utformet av stjørdalsarkitekten Kari Kindem Tyholt.

KORPORTALEN

Korportalen er vakkert utformet i typisk romansk stil. Portalen avsluttes på toppen av en rikt profilert, rund bue. Vangene er utført i kleberstein. På vestre side av inngangen finner vi det tidligste dekorerte elementet på kirken; den store «Værnesløven», som er hugget i høyt relieff. Løven har en menneskefot i gapet. En billedlig tolkning kan være fra apostelen Peters første brev, kapittel 5, vers 5-8: «Alle må være nøkterne og våke, fordi deres motstander djevelen går omkring som en brølende løve for å finne noen å sluke.»

Ved siden av inngangen til koret ligger en dekorert halvsøyle, et tydelig minne om at kirken har gjennomgått store forandringer siden den opprinnelig sto ferdig.

Korportalen er utformet i klassisk romansk rundbuestil, med «Værnesløven» til venstre. Hvilken oppfatning hadde trøndere på 1100-tallet til en løve? I Frostatingsloven står det om å avlegge ed for å få gå inn i kirken. Korinngangen var ofte stedet for edsavleggelse. Hvis dette var Værnes kirkes sted for edsavleggelse, kan løveskulpturen ha minnet om straffen for den som avlegger falsk ed. Foto: Kjartan Hauglid.

SKIPETS NORDPORTAL

Nordportalen har bevart den rikeste utsmykningen fra middelalderen. Over døråpningen er det et halvbuet felt (tympanon) med en firebent løve, utført i lavt relieff. Som i korets portal er løven vendt mot øst. Over løven er en trekantet gavl dekorert med forsenkede stjerner og et stort liljekors. Modellen av liljekorset er i dag symbolet for Værnes kirke. Helt øverst avsluttes gavlen i et mannshode. Det er ingen tvil om at portalen står på sin opprinnelige plass. Den rike utformingen kan tyde på at nordportalen opprinnelig har hatt en særskilt status.

MALERIET PÅ KORBUEN

Det store maleriet formidler den lutherske ortodoksiens kristendomsforståelse. Det gjengir begivenheten på Golgata i barokk stil etter sør-europeiske forbilder, med sterk kontrast mellom lys og skygge. Maleriet måler 216 cm i bredden og hele 310 cm i høyden. Den korsfestede Kristus henger mellom Maria og Johannes. Langs maleriets nedre kant står innskriften «In crucifixo Beatus Glorior 1. Cor 2,2». Oversatt blir det «Jeg priser meg salig ved den korsfestede». Giveren av maleriet er ukjent. Det ble trolig hengt opp i 1667, ettersom årstallet er skrevet på veggen under maleriet.

Maleriet på korbuen. Under siste restaurering av kirken, kom det til syne en stor og bred ramme i rødbrun farge, med innskriften "Anno 1667". Den malte rammen har vært en ekstra dekorasjonsramme utenom bildets egen ramme. På blindrammen bak bildet står: Opmalet af O. Caspersen. Anno 1878. Foto: Kjell Erik Pettersson.

ST. OLAVSSTEINEN

Ved siste restaurering kom det fram en uskadd liten gravstein i marmor. Steinen var brukt som fôring i en av vangene til døra som fører inn til sakristiet. Steinen er 65 cm lang, øvre del er 31 cm bred, mens den nedre delen er 17 cm. Rundt kanten er det hogd inn en innskrift i store gotiske bokstaver. Overflata på steinen er todelt, og i øverste delen er det innhogd et bilde av St. Olav som sitter på ei trone med øks i høyre hånd og rikseplet i venstre hånd. Det nederste bildet forestiller den døde i tilbedende, halvt knestående stilling. Den døde er en voksen mann, og ut fra klærne kan det forestille en prest. Steinen dateres til andre halvdel av 1200-tallet eller tidlig 1300-tall. Steinen ligger i dag i den søndre alternisje.

Gravstein i marmor, den såkalte St. Olavssteinen, er fra 1200-tallet. Innskriften omkring steinen er i store, gotiske bokstaver (majuskler). En liten del av teksten kan tydes: «Her hvilir…». Foto: Kjartan Hauglid.

MUSTHUSET

Det lille murhuset til høyre for vestporten, er et gravkapell over familien Must. Erich Must (1729-1798) bygde gravkammeret som er i pusset og hvitkalket stein. Byggeåret 1792 er innhogd i tønnehvelvet inne i gravkapellet. I ekteskap med Lydia Manzin (1727-1781), enken etter Henrik Meincke, ble Must også eier av Værnes kirke. Etter at Lydia døde, giftet Must seg på nytt med Marta Plate Bernhoft (1763-1791), som døde i barsel. På ei stor marmorplate rett over døra står Musts våpen i midten. Til venstre for våpenskjoldet står det «LYDIA MANZIN MED 2DE SØNNER BEGGE VED NAVN ERICH OG EN DATTER HENRICA», mens det til høyre for Must-våpenet står «MARTHA PLATE BERNHOFT MED DATTEREN BARBARA MARGRETA».

Musthuset ble sannsynligvis bygd da det ble forbud mot å gravlegge folk inne i kirken. Kirkeeier Erich Must, med to koner og tre barn, ble gravlagt i Mustkapellet. Foto: Kjartan Hauglid.

Det opprinnelige golvet av murstein lå opprinnelig ca. 80 cm under nåværende gulv. Det gikk ei trapp med fire trinn ned til det opprinnelig gulvnivå. Her sto kistene til Must, hans to koner og fire barn. I dag benyttes gravkammeret til bårehus.

KALKOVNEN

I 1987 ble restene etter en kalkovn funnet omtrent 100 meter nord for kirka. Kalkovnen på Værnes er i dag den eneste middelalderske kalkovn som er gravd ut i Norge. C14-datering av trekull fra kalkovnen, bekrefter at den var i bruk så tidlig som på 1160-tallet.