STJØRDAL I HISTORIEN

DEN SPEDE START Stjørdal, i dag en stadig voksende by med i underkant av 25.000 innbyggere, har en historie som strekker seg helt tilbake til den yngre steinalder. Det har vært bofaste folk her i minst 3000 år, som har livnært seg blant annet på jordbruk, men også på skogens og havets rike ressurser.

Stjørdalselva har vært viktig for de første bosetterne i dalen, og navnet har den nok fått allerede i en tidlig fase av beboelsen: Stjor, senere Stjør, kommer fra det norrøne ordet stjorn, som betyr styring eller styreredskap/-åre. Hvorfor elva, og senere Stjordølafylket, fikk dette navnet er usikkert. Noen lokalhistorikere har pekt på elvas ferd gjennom maktsenteret i Stjordølafylket som en mulig forklaring, men denne tolkningen er usannsynlig. Stjørdalselva var nok navnsatt lenge før fylkesordningen med Værnes som hovedsete ble etablert. En annen tolkning er at er at navnet kom fra det trange løpet øverst i elva som terrengmessig var formet som en rettlinje. Dette kan gi assosiasjoner til en styringsåre. Det finnes også flere andre tolkninger på Stjørdalselvas navn, men å konkludere er fortsatt vanskelig. Derimot ser man ofte at vannveiene er de første som blir navnsatt, og slik er det også for Stjørdalen. Først fikk elva navnet Stjor og som en følge av det ble dalen derfor Stjordardalr – Stjors dal. Ut ifra noen av de eldste dokumentene hvor Stjørdal blir benevnt, ser man at r-endingene har forsvunnet, og navnet som står igjen er Stjoradal. Dette kommer blant annet frem på det gamle Stjørdalsseglet fra 1344 – grunnlaget for dagens kommunevåpen. Innbyggerne i datidens Stjørdal ble ikke kalt for Stjørdalinger slik som i dag, men for Stjordølir. Under en jamstilling av det norske skriftspråket ble dette endret til Stjørdølir, og dette er bakgrunnen for ø’en i dagens Stjørdal.

Gjennom hele dalen finner man helleristninger, med fortetninger blant annet på Hegra og Skatval. De eldste ristningene finner man på Hell og Tønsåsen. Disse kan være opptil 6500 år gamle og hører til i veidetradisjonen innen bergkunst. Innen denne tradisjonen blir ofte scener med jaktbart vilt avbildet. Viltet er enten avbildet med kun konturer eller ved at man har fylt figuren med mønster/innvoller.

Stjørdal har en adskillelig større mengde ristninger fra bronsealderen; såkalte jordbruksristninger. Motivvalget er mer nyansert enn på veideristningene, og figurer av skip, soltegn, hester, fotsåler og mennesker preger ristningsfeltene på Stjørdal. Jordbruksristningene spesielt viser, ifølge Jon Leirfall, at dalen allerede for flere tusen år siden ble bebodd. De bofaste må også ha hatt kontakt med omverdenen, da de hadde kunnskaper om bronsealderens tradisjoner.

«Vi lå i en utkant av den nordiske bronsealderkulturen som hadde sentrumet sitt i Danmark. Vi har lite funn fra denne tida 3500-2500 år tilbake, og vi må vel helst tru at redskaper og våpen av stein og tre ble brukt gjennom hele bronsealderen, ja, kanskje inn i jernalderen. Bronsen var kostbar og kunne ikke bli allemannseie. Men helleristningene forteller at også vi var medlemmer av den samme kulturkretsen.»

Leirfall mente videre at der man fant bergkunst hadde det også vært jordbruk og trolig en gård i samme tidsrommet. Det er dog kun på Gjeilhaugan det er funnet spor etter gårdsanlegg fra bronsealderen, hvor hustuftene ble C14-daterte til cirka år 500 f.Kr. Hegrafunnet, bronsealderfunnet fra Hegra i 2017, viser likevel at det må ha vært et mektig samfunn som hadde tilhold i dalen på den tiden.

Steinen er skjært ut av et større helleristningsfelt på Husbyåsen i Stjørdal. Den består av tre båter med stavner og mannskapsfigurer. Foto: Trond Sverre Kristiansen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Overgangen fra jaktsamfunn til jordbruk har ikke skjedd ved at menneskene plutselig bestemte seg for å endre livsstil. Kunnskapen om dyrking av jorda må ha kommet med en ny folkegruppe, men det er uvisst hvor disse kom fra. Th. Petersen mente at denne gruppen med mennesker må ha kommet fra øst og representerte en migrasjon fra eldre jordbrukssamfunn i Sverige. Migrasjon har av mange blitt sett på som en riktig tolkning. Stjørdal har vært en av de viktigste rutene for innflytningen av bønder til Trøndelag. Bøndene reiste nok ikke alene, men opererte i grupper bundet sammen av slektskap. For å støtte denne påstanden, vises det til den mulige konflikten mellom jegersamfunnet som levde av området og den nye «kulturens» innmarsj. Til syvende og sist seiret det nye levesettet her i Stjørdal, noe som kan ha skyldtes at flere grupper slo seg sammen i konflikten.

På grunn av at bøndene trolig kom i grupper, og at det var rikelig med jord å drive jordbruk på i Stjørdal, ble store gårder etablerte. Disse tilsvarer grender slik vi ser dem i dag. Hver gruppe hadde en høvding eller storbonde som rådde over alle de som tilhørte det etter hvert etablerte gårdssamfunnet. Man får dermed et begynnende klasseskille, som har vært med oss helt frem til nåtiden. Hver gruppe måtte ha nok jord til å fø alle. Kornåkrene i seg selv ville ikke vært store – det var krøtter som skulle stå for det meste av maten, og klimaet på den tiden var så mildt at krøtterne kunne beite ute det meste av året. Det var også krøtterne som markerte gårdsgrensene; grensen var det naturlige beiteområdet. I noen av de eldste lovene vi kjenner til, står det følgende om hvor gårdsgrensene skulle være: «Der horn møter horn og klov møter klov».

Stjørdal var på mange måter et svært gunstig sted å bosette seg for folk som kunne kunsten å dyrke jorda. I tillegg til rikelig med areal for beite og korndyrking, var tilgangen til sjøen en stor fordel. Det var rikelig med fisk i fjorden og ved hjelp av båt kunne man komme seg til handelsplasser og andre bosettinger langs hele kysten. Stjørdalselva ga også tilgang på fisk og transport til og fra gårdene.

DALEN I JERNALDEREN Oppover dalen ville det vært store flater med skog, kun brutt opp av en og annen liten lysning der en gård lå oppe i liene, for det meste på solsiden. Bare i de sørvendte liene lå det noen gårder. Der var dyrkingsforholdene gode, med best tilgang på sol. På Skatval lå de fleste gårdene langs sjøkanten. Dette ga beboerne større tilgang på ressurser. I områdene mellom var det myr, skog og beiteland.

Etter hvert ville bomønsteret med mange folk på hver gård løse seg opp. De gamle gårdstunene ble trange, og matproduksjonsgrunnlaget strakk ikke til. Dette førte til en knoppskyting av mindre gårder mot slutten av bronsealderen som fortsatte, og økte i omfang, fra år 500. Stjørdal så nok i midten av jernalderen helt annerledes ut enn 1000 år tidligere. Antallet gårder hadde mangedoblet seg og de engang så få lysningene i skogsområdene hadde blitt flere og større. Dette resulterte i at de første bygdesamfunnene ble etablerte. På grunn av trengselen måtte nybyggere søke bosted enda høyere opp i terrenget og inn i sidedalene. I moderne tid er det funnet spor etter flere gårdssamfunn fra jernalderen langt utenfor allemannsvei, slik som på Rønsåsen, Ytteråsen, Hoset og Skordalsmarka. På tross av sin beliggenhet, var ikke disse samfunnene forbeholdt de fattigste. Dette illustreres av gravfeltet på Hoset, som er et av de største vi har på Stjørdal. Gravfunn fra feltet viser et samfunn som må ha bestått av mennesker med makt. På Rønsåsen er det også spor etter eldre dyrkningsterrasser og gravfelt, som viser et godt utviklet gårdssamfunn.

I jernalderen blir de fleste av gårdene vi har i moderne tid etablerte eller er i etableringsfasen. Blant disse er gårder som Værnes, Re, Husby og Røkke. Værnes er av mange regnet som stedet hvor Stjørdals historie på mange måter starter, med høvdingsete og som maktsentrum helt frem til langt inne i middelalderen. I skriftlige kilder er gården nevnt i kongesagaene, da under navnet Varnes. Det er også på Værnes den første navngitte Stjørdalingen trer fram i lyset; Torberg. Hans slekt regnes som den rådende slekten i dalføret på 900-tallet. Torberg av Varnes nevnes i Håkon den Godes saga (i Snorre), hvor han presenteres som en av åtte høvdinger «som rådet for blotene» i Trøndelag. Videre står det i sagaen:

«De åtte blotmenn gikk i samband og la over at de fire ut-trønderne skulle ødelegge kristendommen, og de fire inn-trønderne skulle tvinge kongen til å blote. Uttrønderne seilte med fire skip sør til Møre, og der drepte de tre prester og brente tre kirker – og så seilte de hjem.»

STJORDØLAFYLKET Fra de mange bygdene som gjennom generasjoner hadde blitt etablerte, vokste det frem et fylke. Forskere har ment at folket i Trøndelag i begynnelsen hadde vært organisert i to storfylker: et for Ut-Trøndelag og et for Inn-Trøndelag. Behovet for mindre administrative enheter gjorde at storfylkene igjen måte fraksjoneres i flere småfylker. Rundt år 700 ble Trøndelag organisert i åtte fylker, bundet sammen av et likt lovverk. Trøndelag betyr nettopp Trøndernes lov.

Det eldste tingstedet for Trøndelag var Øyarting, som lå ved Nidelva. Det var et allmannating, der alle hadde rett og plikt til å møte. Senere ble tinget flyttet til Frosta, og lovverket ble kalt Frostatingsloven. Frostatinget var et lagting med utsendinger fra alle småfylkene.

Alle frie menn hadde rett til å møte på tinget, men det var i realiteten storbøndene som hadde mest å si i fylket og landsdelen. Tidligere har det versert teorier om at hvert fylke hadde sin egen konge, men makten lå nok hos en høvding. Å få denne makten vet vi lite om, men det kan ha vært på grunnlag av ætt, rikdom og politiske egenskaper. Det var høvdingene som avgjorde sakene når de møttes på tinget eller til blot, men makten deres var avhengig av om de hadde bøndenes støtte.

Stjørdalsbygdene, sammen med Selbu og Tydal, utgjorde Stjordølafylket og var en del av Ut-Trøndelag. Det er også mulig at Klæbu var en del av fylket. Ut-Trøndelag var området rundt den ytre delen av Trondheimsfjorden. Stjordølafylket var et av de største fylkene, noe som blant annet illustreres i antallet representanter på Frostatinget. Der de inntrønderske fylkene hadde 40 representanter, hadde Stjordølafylket hele 60. Ikke bare viser dette fylkets størrelse, men det viser også makten som lå her med Værnes i spissen.

Stjordølafylket hadde sitt eget segl. På seglet er en kvinnefigur avbildet, stående over en drage. Ifølge sagn skal kvinnen være St. Margareta. Hun var kongsdatter fra det gresk-romerske riket og skal ha levd rundt år 300. En høytstående romer ville gifte seg med henne, men hun nektet fordi han var hedning. Djevelen oppsøkte henne, først som en drage og siden som en konge. Men hun avviste ham begge gangene og støtet staven sin inn i gapet hans.

For at det skulle være enklere organisatorisk å ha kontroll over fylket, ble det inndelt i flere bygdelag, et slags kommunalt selvstyre som hadde egne bygdeting. Disse bygdelagene ble i Frostatingloven omtalt som herred. Man vet lite om den eldste herredsdelingen, men Jon Leirfall regnet disse stedene som sentrum for Stjordølafylkets ulike herred: Hove med den bortkomne gården «Frøhove» (hovet til Frøy eller Frøya), Hofstad i Skjelstadmark, Hegre-gårdene i Hegra, Heggja på Skatval og Værnes, for det som i dag er Stjørdal sentrum. Det har også vært et eget herred for Lånke, Tydal og Selbu, men det er usikkert hvor sentrum har vært lokalisert.

Alle herredene i Stjordølafylket ville hatt et felles tingsted; fylkestinget. I dag er man ikke sikre på hvor dette har vært, men både Berri og Værnes er lansert som mulige plasseringer. Det er dog ikke funnet noen spor som understøtter Berri eller Værnes som stedet hvor fylkestinget lå, men om man legger maktstruktur og ferdselsårer til grunn som argumenter, ville begge disse vært naturlige valg. Sett ut ifra et sentraliseringsperspektiv vil nok likevel Værnes vært best egnet, også med tanke på stedet som et høvdingsete, mens Berri kunne være et knutepunkt for herredene.

Med rikssamlingen av Norge ble det behov for et organisert forsvar kalt for leidangen. Dette var en hærordning med verneplikt, og plikt til å skaffe mat til mannskapet. Hvert fylke ble delt inn i skipsreider, som alle skulle stille med minst et skip når kongen krevde det. På Ree er det funnet treverk som stammer fra båter eller skip. I tiden hvor storslynga av Stjørdalselva lå tett inntil Ree og Husby kunne dette være et mulig sted for lagring av skip, for eksempel for Hov skipsreide.

Kartet viser skipreidene Aslak Bolt navnga på 1400-tallet (som fortsatt ligger helt eller delvis i Stjørdal).

Både ut- og innskriving av mannskap, matleveranse, vedlikehold av skipet og kontakt med resten av landet, krevde en organisering. Derfor måtte hver skipreide hatt et eget ting. Hvorvidt dette tinget har blitt holdt på et fast sted, eller om det varierte, vet vi i dag ingenting om. Det vi derimot vet er at organiseringen har sett lik ut i hele landet, og må derfor ha hatt standarder tilsendt fra sentrale hold.

Fra kong Magnus Håkonssons testamente i år 1277, vet vi at Stjordølafylket var delt inn i åtte skipreider. Aslak Bolt ga oss navnet på sju av dem: Aglo skipreide, Værnes skipreide, Hov skipreide, Hegra skipreide, Øyja skipreide, Leksdal skipreide og Selbu skipreide.

Etter hvert mistet leidangen den militære karakteren sin og ble en skatt til kongen. Først ble skatten innkrevd de årene leidangen ikke ble kalt ut, før den senere ble en årlig statsskatt som ble opprettholdt helt frem til 1600-tallet.

Stjordølafylket lå i sentrum av Trøndelag og må allerede i vikingtiden ha vært en av de mest folkerike dalførene. Dette medførte stor makt til høvdingene, og senere de geistlige i området. Dette understrekes av Værnes kirke, som den gang var en av de flotteste kirkene i Norge. Byutviklingen gikk dog sakte, noe som kan være på grunn erosjonen i Stjørdalselva og gjenleggingen av sand utenfor innløpet – senere kalt Langøra. Det er likevel ingen tvil om posisjonen dalen har hatt i Trøndelag.