• Metalldetektorbrødrene

STEINVIKHOLM SLOTT OG ERKEBISKOPEN

Updated: Aug 2, 2021

Steinvikholm slott i Skatval ble bygd av den siste katolske erkebiskop i Norge, Olav Engelbrektsson, i årene 1524-32 som et festningsverk for å forsvare katolisismen mot reformasjonen. Ikke bare er slottet det største byggverk i Norge fra 1500-tallet, men også blant de mest moderne festningsverk i Europa på den tiden. Slottet ligger på en holme like utenfor Skatvalslandet. I vår tid kan vi gå tørrskodd ut til holmen, men da festningen ble bygd, var det dypt vann mellom holmen og land. Det ble derfor bygd en lang bro ut til festningen. Til sammen 16 brukar holdt bruen oppe. Brukarene var trekantet, laftet tømmerkasser som ble fylt med stein. Ennå i vår tid kan vi se restene etter flere av disse tømmerkassene. Sannsynligvis hadde broen flere lemmer som kunne heises opp i tilfelle broforbindelsen var utsatt for angrep fra fiendtlige styrker. For å styrke forsvaret av festningen, ble det også satt opp to palisader mellom holmen og land. En palisade er en lang rekke tømmerstokker som er satt ned i sjøen, tett ved siden av hverandre, og tømmerstokkene er spisset i toppen. Den ene palisaden var plassert omtrent midt mellom holmen og land, mens den andre var plassert 52 m fra den første og 40 m fra holmen. Restene av palisadene kan også ses i dag.

Foto: Hallvor Lillebo.


BYGGHERREN OLAV ENGELBREKTSSON

Olav Engelbrektsson var som erkebiskop den høyeste geistlige leder i den katolske kirke i Norge og med hovedsete i Erkebispegården i Nidaros. Han var utdannet ved universitetet i Rostock, der han tok magistergraden i 1507, og ble erkebiskop i Nidaros i 1523. Olav Engelbrektsson kom fra en gammel bondeslekt i Norge, o g han vokste opp i et hjem som var i opposisjon mot danskestyret. For han var det naturlig at kampen mot reformasjonen og danskestyret gikk hånd i hånd. Olav Engelbrektsson var en brennende katolikk, og erkebispestolen og kirka var den eneste motstand mot danskestyret på den tiden.


Reformasjonen kom til Norge som en underkuende bevegelse. Kong Fredrik i Danmark måtte velges til konge i Norge av det norske riksråd. Olav Engelbrektsson var formann i dette rådet, og riksrådet la fram en rekke krav som kongen måtte godta, men siden gikk kongen bort fra disse. Han sendte danske hæravdelinger til Norge. Erkebiskopen holdt seg mer og mer på Steinvikholmen slott.


I 1535 var det et stort møte i Nidaros hvor man prøvde å få til forsoning mellom erkebiskop Olav Engelbrektsson og kongens menn. Olav ønsket å vinne tid. Vincent Lunge ble drept, og den danske adelsmannen og rikråden Nils Lykke ble røkt i hjel på Steinvikholmen 24. desember 1535. Nils Lykke hadde vært gift med datteren til Inger på Austrått. At han fikk denne grusomme straffen, skulle visstnok skyldes at han hadde hatt forbindelse med svigerinnen. Olav Engelbrektsson forsøkte å ta Akershus og Bergenhus, men forsøket mislyktes. Han søkte nå støtte i det burgundiske hoff og fikk to store skip og noen mindre.


På våren 1537 sendte kong Christian 3 en flåtestyrke nordover for å ta Trøndelag og Steinvikholm slott. Olav Engelbrektsson flyktet. Den 1. april seilte han ut fjorden med sine menn, og for tredje gang plyndret de Austrått, og kom i mai fram til Nederland. Han døde senere i utlandet.


STEINVIKHOLM SLOTT

Steinvikholm slott er bygd som en skjev firkant med to høye tårn som står diametralt overfor hverandre. Tårnene, så vel som hele bygget, har vært betydelig høyere enn det fremstår i dag. Etter at Olav Engelbrektsson hadde flyktaet fra borgen, bodde lensherren her fram til 1556, da han måtte flytte til Nidaros. Etter sjuårskrigen var Steinvikholm slott igjen bosted for lensherren fram til 1575. Etter dette ble borgen forlatt, og forfallet startet. Stein fra festningsmuren ble fraktet bort til ulike formål, f.eks. for å bygge Munkholmen festning, men bøndene på Skatval hentet også stein til muring av låvebroer. Det blir også fortalt at folk moret seg med å rulle stein ned fra festningen.


Først på 1800-tallet så Steinvikholm slott ut som en grushaug. Flere utgravninger ble foretatt under militær ledelse, og først ved utgravninga i 1875, under ledelse av løytnant K. Ziegler, ble man klar over hvordan formen på slottet var; en skjev firkant. Ingen vet hvor Olav Engelbrektsson har fått ideen til konstruksjonen fra. Alle sørsvenske slott kan nok være ganske lik, men er fra et seinere tidspunkt. Olav Engelbrektsson må ha gått lenger ut i Europa etter ideen til modell. Mange har pekt på borgen i Riga som et mulig forbilde, fordi den er bygd på noenlunde samme måte og litt før Steinvikholm slott.

Festningen er bygd av steinhoggerne som erkebiskopen hadde i Nidaros, og hver steinhogger hadde sitt spesielle steinhoggermerke. Vi kjenner navnet på en av dem, nemlig Peter Steinhogger. Ved inngangsporten kan en se hans spesielle steinhoggermerke.

Steinhuggermerker fra Steinvikholm slott. Peter Steinhugger sitt merke er det i midten.


Fra broen som bandt slottet til landet innenfor, førte en brolagt vei opp til borgporten. Rundt borgporten er det klebersteinsinnfatning. Portrommet er brosteinsbelagt, og mot borggården har det sannsynligvis vært en indre borgport. Borggården er ca. 24 m lang og 17 m bred, med et areal på 400 m2. Hele borggården er brosteinsbelagt, men det fins også en brosteinbelegning som er 1,2 m under den nåværende. Dette kan nok skyldes brannen som raste på borgen i 1542. Mellom disse to lagene med brostein er det et tykt kulturlag hvor man har funnet teglstein, vindusglass, gulvfliser, jernnagler og forkullede trebiter. Fra borggården går det tre trapper ned til kjelleren som dels har vært lagerrom, stall, smie og annet, men også et fengsel. Borgen har hatt to etasjer som igjen er inndelt i rom. De største rommene er borgstua som har et gulvareal på 210 m2, hvor slottets besetning hadde sitt oppholdsrom, og over borgstua er riddersalen som hørte med til slottsherrens leilighet.


Det største tårnet, Bonden, er vendt mot landsida. Muren er 5 m tykk og har en indre diameter på 10 m. Gulvet har vært belagt med steinheller, men opprinnelig har det vært et plankegulv her. I muren er det flere kanonhvelv. Det andre tårnet i nordøst er en del mindre enn Bonden. Den indre diameteren er 7,4 m og murtykkelsen er 4,5 m. Her er det murt en vannsisterne hvor man kunne lagre vann, og brønnen rett utenfor tårnet er 9,65 m dyp.


Fengselet er 3,80 m langt, 2,10 m bredt og har en takhøyde på 2,40 m. Langs den ene kortsiden er det murt en benk som er en halv meter bred, og langs den ene langsida finnes en smal benk. Det har også vært murt et bord der.

HVA FORTELLER UTGRAVINGSFUNN?

Det har vært brukt både store og små kanoner på Steinvikholm slott. Dette viser de kanonkulene som er funnet. Kulenes størrelse varierer fra 5 cm til 18 cm i diameter, og kulene er av stein, jern og bly. Til å støpe kulene brukte man støpeformer av kleberstein. Funn av deler av hogg- og stikkvåpen forteller at slike våpen var vanlig i bruk. Det er funnet spydspisser, lansespisser og muligens piler. En rekke økseblad er også funnet, samt arbeidsredskaper som grev, hammer, hakke og kniver, dessuten hestesko, bor og sakser. De mange dørene krevde lås og nøkler. Festningens mørke rom og ganger krevde lys, noe lysestikkerter for levende lys vitner om. Det er funnet deler av ovner og ildstål. Det gikk med mye mat på en så stor festning noe funn av treskåler, trekanner, trefat og beinskjeer med ornamenter vitner om, dessuten funn av drikkeglass, drikkehorn av kopper og kvernsteiner i ulike størrelser. Det er også funnet 6 sølvmynter, og ikke minst bruddstykker av Hellig Olavs skrin.

Under utgravingene på Steinvikholmen sommeren 1897, ble en lang rekke funn gjort. Et av funnene var denne filthatten. Den er flat og tallerkenformet, ikke ulik stilen på hatter brukt under kong Henry VIII av England og kong Frans I av Frankrike. Dette er i samme tidsperiode som Olav Engelbrektsson regjerte på slottet.


Hatten er omtrent uskadet og er en av funnene fra slottet som forteller oss om hvordan folkene under slottets storhetstid kledde seg. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskaps-museet.

Bildet er fra utgravingen av Steinvikholm slott og er tatt rundt år 1898 av fotograf Erik Olsen. Foto: NTNU Universitetsbibliotek.

Fotograf Erik Olsen var senere tilbake på slottet og tok nye bilder av hvordan restaureringsarbeidet har gått. Dette er fra 1905. Foto: NTNU Universitetsbibliotek.


LIVET PÅ BORGEN

Tilværelsen på borgen kunne være veldig variert fordi det kom ulike personer dit for å gjøre avtaler med erkebiskopen, eller for å prøve å ta seg tjeneste hos han. Det kom f.eks. knekter fra mange forskjellige land til Steinvikholm slott for å være i tjeneste hos Olav Engelbrektsson. Til vanlig var det 80 knekter på borgen i ulike typer arbeid som trommeslagere, børseskyttere, skreddere, skomakere, kokker og andre typer handverkere. Erkebiskopen betalte bra, og de som tok arbeid fikk sydd klær hos skredderne på borgen. Mye brukt var stoff i røde og gule farger som var erkebiskopens offisielle farger; rød jakke og gul bukse. Da visste folk at de var i tjeneste på Steinvikholm slott.

Slottet sett fra «Bonden», slik Henrik Mathiesen så det for seg i 1905. Foto: NTNU Universitetsbibliotek.


Kostholdet på borgen var variert og godt. Det kunne vanke både gåsekjøtt og annet viltkjøtt. Erkebiskopen hadde egne viltskyttere som brakte ferskt viltkjøtt til festningen. Olav Engelbrektsson holdt ofte gjestebud i riddersalen med fornemme personer fra inn- og utland. Det kunne også hende at det kom folk sent på kvelden for å snakke med erkebiskopen, for så å reise igjen tidlig neste morgen. Av de som besøkte erkebiskopen ofte var Inger på Austrått, gjerne sammen med sin svigersønn.


Ute på vågen lå det ofte handelsskip, og av og til kunne krigsskip ankomme. Erkebiskopen eide mange gårder i området rundt omkring. Her på Skatval var f.eks. gårdene Fløan, Steinvik, Hammer og Saltøya erkebiskopens eiendom. Folket på disse gårdene måtte betale tiende av det de produserte, og mange av gårdene kom til festningen med jordbruksvarer for å betale denne tienden.


Etter at erkebiskopens tid på Steinvikholmen var over, bodde lensherren på Steinvikholm slott, og all skatt fra det nordafjelske ble samlet inn her.


Til skrekk og advarsel for alle, sto en galge oppsatt foran borgen. Sannsynligvis var den også i bruk, men om dette finnes det ikke noen opplysninger. Angrep på borgen var det også, men etter at erkebiskopen hadde flyktet. Under sjuårskrigen (1563-70) gikk en svensk hær på 4000 mann til angrep på festningen flere ganger. Til slutt overga lensherren seg etter press fra konen sin. Senere ble svenskene jagd bort av en norsk hær, men ikke før de hadde plyndra Skatvalbygda for både husdyr og verdisaker.

Steinvikholm slott i dag. Foto: Riksantikvaren.