• Metalldetektorbrødrene

"Raset fra Hjelpdalen"

(Skrevet av Hans Olav Løkken)


Hvem har ikke sett Stjørdalselva stige faretruende, eller annen vannføring graver seg inn og igjennom - slik at større og mindre ras begir seg på vandring? Ras og Trøndelag hører sammen. Jorda utøver et evig spill under oss, hvor leira fremtrer som en glatt kortstokk. Saltet blir skyllet vekk, limet holder ikke lengre – og kortene sklir i overført betydning ukontrollerbare ut av hendene på oss. Stjørdalselva er «ho mor sjøl», men av og til fremstår selve livskilden som en brutal dommedagsprofet. Noen har alltid måtte betalt dyrt.

En høst på 1440-tallet hadde det regnet bøttevis i flere dager, trolig uker. Mindre tilløp og bekker fant seg andre spor. Vannet grov seg nye territorier, og folket i dalføret var engstelig for hva selve Stjørdalselva ville finne på, der den gikk vestover oppunder Ree, sør ved Husbymyra og sørøstover til Værnes kirke. Til denne høsten knytter et av de mest kjente sagn seg fra vår litterære kulturarv, nemlig sagnet om raset som kom fra Beitstadgrenda/Hjelpdalen og sperret av Stjørdalselva, slik at denne ble tvunget til å finne seg et nytt løp ved Haraldreina.


Kirken var samlingsstedet. Her ble det både rådslaget og bedt. Folk strømmet til i sine båter, og landingsstedet var trolig litt øst for Ljusgraven. Tradisjonsfortellingen fra denne høsten vil ha det til at allmuen samlet seg inne i kirka og bad dag og natt tre dager til ende. De bad om at elva ikke måtte vokse mer, om at elva måtte slutte å grave seg innunder gårdene og de bad for at elva måtte spare selve Værneskirka - som etter hvert ble temmelig utsatt med vannføring på tre kanter. Spesielt ille var det på nordsida der trolig selve kirkegården lå før i tiden. Og folket ble bønnhørte. Tredje dagen hørte de et kraftig smell etterfulgt av en rumlende lyd - ikke så kraftig, men stille og ekkolignende. Et kjempestort ras kom, og sperret Stjørdalselva sør av Hognesberga. - Mæle, Ree, Husby, Øyan og Værnes var reddet.


De ulike historier tilknyttet denne hendelsen er ikke helt enige om hvorvidt raset kom fra Beistadgrenda, forbi Øverby, mellom Bye gård og Koksåsen og øst av Mæle – eller om raset kom ned Bjørdalen. Trolig kan det ha kommet ras fra flere retninger. Det er klart at navnet Hjelpdal passer inn i sagnet som hånd i hanske, men det er ikke sikkert at navnet har noe med et eventuelt ras og gjøre, selv om det virker logisk å koble navnet til hendelsen (sagnet). Vi må ikke glemme at dersom det var ett enkelt ras som fikk elva til å skifte kurs - istedenfor naturlige gravninger over et lengre tidsrom - ville en slik forandring av elveløpet fått dramatiske konsekvenser for folket som bodde øst av Værnes. Her bodde det trolig en del mennesker, som ble regelrett «skyllet vekk» - gård, grunn og menneskeliv måtte ha gått tapt, spesielt dersom det skjedde nattetider - slik sagnet tilsier. I så fall: Hvor har det blitt av tradisjonsfortellingene rundt disse menneskeskjebner? Siden de ikke forefinnes, så kan det tyde på at elva gjennom lang tid (flere år) fant seg nye veier, slik den alltid har gjort gjennom årtusener - og folk var forberedt og tilpasset seg. Så at det kun var ett ras, og at Hjelpdalsnavnet har noe med det å gjøre, er meget usikkert, - jeg vil si heller tvilsomt.

Bilde: Utsikt fra Hjelpdalen mot Værnes flyplass.