• Metalldetektorbrødrene

MINNESTEINENE I FORDALSMARKA

Updated: 20 hours ago

Kjører man østover E14 gjennom Hegra, kan man ved Leirfall ta av og fortsette sidevegen oppover mot Forradal. Etter å ha kjørt cirka tre kilometer, står to minnesteiner på høyre side av vegen. Den største bautasteinen har følgende innskripsjon, både på norsk og finsk: «I november 1718 falt den finske karolineranfører Peter Långström ved Forra. Stenen reistes til hans minne år 1931 av Finlands selvstendighetsforening».


Den andre steinen er vesentlig mindre; en naturstein der det er påsatt en plate med følgende inskripsjon: «Denne steinen er reist til minne om Peder Fornes og de menn som kjempa ved Fordal Skanse i 1718. Den finske kaptein Långström falt i trefningen. Steinen er satt opp av Grønseth velforening i 1993.»

KAPTEIN LÅNGSTRÖM

Peter Långström skal ha vært en bondesønn fra Savolax i Finland. Det finnes visstnok ingen sikre, skriftlige kilder som beviser hvor og når han ble født. Første gang han er nevnt i skriftlige kilder var i februar 1710, da han ble fenrik i Bjørneborgs regiment. 11. juni samme år ble han oppgradert til løytnant. Det tok ikke lang tid før han ble kaptein og fikk kommandoen over et frikompani fotdragoner. Dette kompaniet skulle livnære og utruste seg selv ved hjelp av det de kunne skaffe seg i krigsbytte. De neste 7-8 årene drev de geriljakrig mot russerne i et Finland der stadig større områder kom under russisk herredømme. Langström og hans menn gjorde stadige anslag mot russerne, og til tider for de også hardt frem mot den finske allmuen. Det gikk faktisk så langt at bøndene i Paldamo sogn i Finland sendte et klagebrev til kong Karl 12. I 1717 trakk Langströms kompani seg ut av Finland, og året etter ble de innlemmet i general Armfeldts felttog mot Trondheim.


PEDER FORNES

Peder Fornes var født på Våtland i Sona i 1693. Hans foreldre var John Johnsen Våtland og Randri Pedersdatter. I 1696 bygsla faren gården Fornes og familien flyttet dit. I 1718 var Peder 25 år og bodde fortsatt på gården der faren var bygselmann. Bondesønnen skal ha vært en dyktig bjørnejeger, og det var kanskje derfor han ble valgt til leder for «mainnhusingan» i Hegra – datidens heimevern.


TREFNINGEN

General Armfeldt felttog mot Trondheim var mislykket, og hans menn klarte aldri å innta trønderhovedstaden. Det var en hær preget av sult, sykdom og dårlig utrustning som i november i 1718 hadde leir i Melhus, like sør for byen. Da Armfeldt skulle sende en rapport om situasjonen til kong Karl 12., og til krigsråd Johan Henrik Frisenheim i Duved, var det nok ikke uten grunn at den fryktløse Långström og 22 av hans menn ble beordret til å ta denne turen til Sverige. Kanskje skulle de også undersøke om det var tilrådelig at hæren tok samme vei tilbake som den hadde kommet noen uker før?


Geriljakrigeren Långström så nok ikke på dette som et veldig vanskelig oppdrag. For å avlede eventuelle forfølgere, red de først sørover et stykke, tok så østover mot Klæbu, videre via Jonsvatnet og Mostadmarka til Lånke. Fra Lånke gikk ferden videre til Hegra, som de ankom søndag 4. desember. På tross av avledningsmanøveren, fikk den norske general Budde informasjon om Långströms oppdrag og 50 norske rytter tok raskt opp forfølgelsen, men rakk aldri å nå igjen finnene.


Bonden på Fuldset, John Lassesen, skal ha fått øye på Långström og hans menn mens de var i ferd med å forsyne seg med høy fra en høylåve like ved gården. Sagnet sier også at folk som hadde vært til gudstjeneste denne søndagen, og som ennå befant seg på kirkebakken, hadde observert rytterne på sørsiden av Stjørdalselva. Det var nok allerede ganske sent på dagen, og terrortroppen tok nattkvarter på gården Fordal, like ved skansen. I ekspressfart gikk det så bud gjennom bygda om det uønskede besøket. I løpet av natten samlet cirka 60 våpenføre menn under ledelse av Peder Fornes seg ved en skanse i Fordalsmarka. Visste de hvilken fryktet kriger som ledet flokken de rustet seg til kamp imot?


Så var det morgen. Soldatene brøt opp i grålysninga for å dra videre, først mot Stene skanse og så videre til Duved for å levere brevene i postveska de hadde med og avgi rapport fra felten. Det sies at de tok med seg bonden på Fordal som veiviser (eller gissel). Han ledet dem ned mot elven ved skansen. Kanskje visste han at «mainnhusingan» lå og ventet, klar til kamp? Når følget kom ned til elven, startet skytingen. Långström, som flokkens leder, red først og var neppe forberedt på et angrep. Et par velrettede skudd traff kapteinen; et i halsen og et i magen. Skuddene ble avfyrt av bjørnejegeren Peder Fornes. Kaptein Långström ble dødelig såret, men klarte å kaste postvesken han hadde med i elven.

De finske soldatene ville prøve å få med seg sin leder videre, men Peter Långström, som hadde klart seg gjennom et tiår med krigshandlinger, visste at han ikke overleve. Han ga sine soldater en siste befaling om å ri videre for å rapportere om hendelsen. Med tungt hjerte forlot de sin fører og red videre oppover Forradalen. Dagen etter kom de til Stene Skanse, der de etterlot en soldat som var blitt skadet i et ben under skytingen. Deretter fortsatte ferden videre til Duved for å avgi rapport.


I de svenske rapportene er det bare nevnt at Långström døde og en soldat ble skadet. I Hegra har det gått sagn om at ytterlige tre soldater ble drept. Likeså er det blitt fortalt at to sårede soldater ble bragt til Fornes og døde der. Om dette er sant vet vi ikke. Men det finnes fortsatt en sabel på Bjugan som skal ha tilhørt en av soldatene som døde på Fornes.


Den skadde Peter Långström ble fraktet til Leirfall, der han døde senere på dagen. Han ble begravd under en rogn i hagen der. I 1935 ble det gravd etter hans levninger på stedet der han skal være begravd, og de fant en finsk kniv og noen uniformknapper. Etter over to hundre år kunne man kanskje ikke vente å finne mer.

Om hegrasbyggene kjente til denne Långströms meritter og visste hvilken fryktet kriger han var, vites ikke. Uansett smakte nok denne seieren godt. Det føltes nok som en liten revansje etter alle ødeleggelsene den svenske hæren hadde forårsaket på sin ferd gjennom bygda noen uker tidligere.