Leirfall - Hegrasbyggen avdekker flere felter

En ettermiddag i 1947 var Brynhild Nielsen ute for å hente hjem krøtter som beitet i lia på Leirfall. Arbeidet kunne være krevende, og hun satte seg ned ved bekken for å ta seg en pause. Mens hun satt og så på en blomst som fløt rolig nedover strømmen, så hun konturen av flere ristninger på berget hun satt på, og delvis under vannet. Dermed var nok et felt med ristninger funnet. Også på dette feltet er det fotsålefigurer som opptrer hyppigst, men det er også enkelte båter, noen skålgroper og en mulig solfigur å skimte på berget.

Funnet av det andre feltet førte til økt interesse for lokalhistorien, og i årene som fulgte ble det gjennomført leteaksjoner i nærområdet for å se om berget på Leirfall skjulte flere hemmeligheter. Lokalhistorikeren Einar Hermstad viet mye tid på sin søken etter flere felter. Årsaken til at vi i dag kjenner så mange bergkunstfelter fra dette området, må ses i sammenheng med innsatsen hans.

Leteaksjonene, som var en lokalhistorisk dugnad, bar frukter – hele tre nye felt ble etter hvert avdekket på Leirfall! Blant disse feltene er det som har gjort Leirfall mest berømt: Det magiske berget – et av Skandinavias mest omfangsrike og monumentale berg med kunst. For hvert spadetak virket det som figurrepertoaret vokste, og båter, skålgroper, menneskefigurer, hester, ormer, solhjul og mange flere motiver ble synlige for første gang på veldig, veldig lenge. Etter å ha ligget under opptil halvannen meter med jord og leire i uminnelige tider, sto atter en gang hegrasbyggen ansikt til ansikt med den gåtefulle billedverdenen til bronsealderens samfunn.