• Metalldetektorbrødrene

LANGØRAS HISTORIE

Artikkelen er skrevet av Hans Olav Løkken til vår bok, «Stjørdal i historien». Illustrasjonene er levert av hans faste illustratør, Amund Hagen.


LANGØRA GENERELT

Langøra ligger langs og vest av E6, og blir skjært i to av rullebanen på Værnes flyplass. Grunnet landhevingen stiger det opp en sandbanke ved slutten av vikingtiden, omkring år 1000. Elveavsetningen bygger opp et hinder mot fjorden, elven får et utløp nordover og vi får en lang «aurr» (nørrønt for grus). Denne øra blir som en naturlig molo som stikker ut fra Hell. Hvorfor Stjørdalselva gjorde denne svingen nordover ved Hell er vel ikke helt avklart, men sandbarrieren skulle bli en ulykke for Stjørdal i mange hundre år fremover. Etter hvert som Langøra hevet seg, blokkerte den mer og mer den direkte innseilingen fra Billedholmen og umuliggjorde Værnes som egnet havn. Stadig tilførsel av sandmengder mot utløpet ved nordspissen av Langøra forhindret alternative havner. Båter gikk på grunn på Maltsekken og andre sandbanker. Værnes og Stjørdal mistet sin dominante rolle. Med handelen, forflyttet det politiske og kulturelle tyngdepunktet seg, fra «ho mor Stjørdalselva» til oset ved Nidelva. Trondheim tok mer og mer over, og ble storbyen. Langøra på Stjørdal er på et vis årsaken til at Trondheim ble «byen» og ikke Stjørdal.

Langøra til venstre, delt i to av rullebanen.


Ulykkene skulle komme tett grunnet Langøra. Vi kjenner til at de større båtene måtte ankre opp ved utløpet av Stjørdalselva, og at folket måtte fraktes i mindre båter/robåter inn til Halsøkrysset (E6/E14), som senere utviklet seg til et mindre kaianlegg. Denne lille roturen tok mange liv. Mest kjent er en ulykke en sen novemberkveld i 1850 som krevde seks menneskeliv. Men Langøra tok nok langt flere liv, og spesielt kvinner bosatt på det vi i dag kaller Værnesmoen. Etter kraftig vestavær tok flere kvinner seg på isen over Stjørdalselva til Langøra for å samle rekved. De bar tungt, svært tung, på hjemveien over den skjøre isen, som var en blanding av ferskvann og saltvann. De gikk igjennom isen med børi og druknet. Tilbake satt en «stuppul» med tosifret antall unger, som ble spredt utover bygda.


Under diskusjonen om byggingen av Meråkerbanen på 1870-tallet kom Langøra i søkelyset. Det utspant seg en heftig krangel om jernbanen skulle gå på nordsiden eller sørsiden av Stjørdalselva. De mektige proprietærer på storgårdene øst av Stjørdal ønsket at Meråkerbanen skulle komme på nordsiden, og fremmet ideen om at jernbanelinjen skulle gå fra Hell rett nordover på Langøra og svinge nitti grader til høyre og inn i Halsøkrysset og følge dagens trasé av E14 østover, med sidespor opp til Løken på Bye. Her tapte stjørdalingene, og det er det andre av to slag stjørdalingene har tapt. Det første var mot Harald Hårfagre tusen år tidligere.


Da Forsvaret i 1887 overtok Værnes ble Langøra en interessant brikke i fremtidsplanene, og etter hvert ble området brukt til både øvelsesområde og lagring. Det var omtrent ikke skog eller trær på Langøra før krigen. Da Værnes entre luftrommet ble Langøra hyppig brukt som skyte-/bombemål for Nordenfjelske og Trøndelag flyveavdeling. Ringer og diverse kjegler ble utplasserte som mål for flyene. Det gikk ikke alltid som planlagt og fatale flyulykker forekom.

Etter krigen ble Langøra satt under press. Flere års vurderinger vedrørende alternativer for kommende Trondheim Lufthavn, endte opp i et vedtak i NATO i Paris i desember 1958 om at NATO kunne tenke seg å satse på Værnes dersom de fikk utvidet rullebanen med 1500 meter. Det sivile næringslivet og politikerne skjønte at her var muligheten. Amerikanerne puttet inn pengene, og den 11. august 1960 skar utbyggerne seg igjennom Langøra. Stjørdalselva fikk dermed nytt utløp i fjorden, direkte mot Billedholmen. Langøra ble således delt i to, med en rullebane direkte igjennom, og har siden gått under begrepene Langøra Nord og Langøra Sør. Etter at Stjørdalselva fikk nytt utløp den 11. august 1960, og det gamle elveløpet fikk «satt seg» noen måneder, kom et firma nordover fra Holland. I noen hektiske dager la disse flatlandsfolkene fra seg både sine tresko og tulipaner, og grov seg ned i Stjørdalselvas gamle løp noen meter innenfor Langøra, rett vest av busslomma på E6, hvor gang- og sykkelveien kommer ned fra Værnesmoen på vei mot tunellen under rullebanen. Her dannet det seg det som senere ble kalt Hollenderhølet ved Langøra.


I 1985 påbegynner kommunen et tilsvarende oppmundringsarbeid av Næringsparken, eller Tangen kontor- og industriområde, som det het den gangen. Hollenderne kom på nytt nordover for å bistå med planeringen av det 120 mål store Tangen industriområde. De bestod av 16 mann fordelt på de to mudringsprammene «Mercurius» og «Hardinxveld». Til sammen skulle de pumpe opp en halv million kubikk masse fra elve- og sjøbunnen. Hollenderhølet ble enda dypere; ca. 40 meter. En mudringspram kostet kr 80 000 i døgnet. Mye penger den gangen! Poenget er at Hollenderhølet ble enda dypere og påvirket hele det gamle elveløpet og fremtiden til Langøra.

I dette Hollenderhølet fikk Stjørdalen sin første «ubåt». Modulf Korsveien oppi Elvran hadde kjøpt seg en sjark, som het Glimt. For å gjøre historien kort, så sank den i Hollenderhølet. Og da den skulle heves og dras på land på E6, var det bare litt av toppantennen som stakk opp og kom sigende i vannet. Et svensk turistektepar oppdaget dette og rapportert at de hadde sett en ubåt ved Langøra.


Gjennom de siste tiårene har Langøras skjebne vært gjenstand for ulike «debatter». Forsvaret har hatt sine interesser og installasjoner, mens Luftfartsverket (AVINOR), gjennom Trondheim Lufthavn, har vært på utkikk etter å inkludere Langøra i sine fremtidsplaner. Debatten om bro fra Tangen over til Langøra Nord har vel alltid vært der, med tanke på rekreasjonsplass på Langøra Nord. Og de store planer for en kjempehavn for Trøndelag, inkludert Billedholmen og Langøra, er vel skrinlagt. De første tanker om industri- og kaianlegg i området ble faktisk gjort for nærmere 100 år siden. I 1915 ble det planlagt en større utbygging av et havneanlegg tilknyttet østsiden av Billedholmen, til den nette sum av kr 225 000.-.

Langøra 1949. En liten bekk deler Langøra på tvers.


LANGØRA SPESIELT

For de fleste som kjenner Langøras historie, er det nok sandbankens plass i vår straffehistorie som sitter sterkest i minne. Henrettelsesstedet lå straks til venstre der rullebanen entrer Langøra fra øst. I dag går det en taksebane over stedet.


I eldre tider ble henrettelser vanligvis fullbyrdet på det stedet hvor forbrytelsen hadde funnet sted. Men utviklingen førte så til at Langøra ble benyttet som eksekursjonsplass ut ifra bestemmelsen i en kristen rett om at grove forbrytere eller de som tar sitt eget liv skulle gravlegges "der hvor sjø og grønn torv møtes".


Henrettelsene ble en arena hvor makta kunne vise seg frem og befeste seg. Til å begynne med var levende begraving formelt et alternativ. Etter hvert overtok en offentlig skarpretter og liket ble etterpå brent på bålet. Så vidt jeg vet forefinnes det ytterst få dokumentasjoner fra levende begravelser. I forbindelse med søken etter rettshistorisk stoff rundt det svenskene kaller «tidelag» (sex ned dyr), leste jeg om en bevitnelse fra 1616, hvor stattholderen i Jönköping gir ordre om at den 18-årige tjenestegutten Tiufrid fra Sunnerbo herred «skulle stå sin straff fullt ut og bli begravd levende sammen med kreaturet».


For øvrig kjenner vi til en lovsamling i England fra 1290 som slo fast at den som hadde samleie med jøder, buskap/kreatur («pecorantes») eller en person av samme kjønn (homoseksuelle), skulle begraves levende.


Fra utlandet kjenner vi til en rekke grusomme metoder, i den forstand «pinefulle». Da Peter den store henrettet flere tusen strelitser, som hadde gjorde opprør mens han var i vesten, lot han de bli begravet stående til halsen – med påfølgende «hestepolokamp». Etter slaget ved Poltava i 1709 lot Prins Menshikov og General Sheremetiev en del kosakker (Zaporozhne), deriblant kvinner og barn, bli «korsfestet», men ikke slik som jødene gjorde med Jesus, men ved å tre de ned på hesjestaur via endetarmen. Alt som en advarsel til sine egne mot å gå i fremmed tjeneste – og som et signal til svenskene om aldri mer forsøke å ta Russland. Svenskene stod der som fanger i et antall av nærmere 20 000 under ledelse av general Lewenhaupt og måtte bivåne henrettelsene. Karl den 12 hadde flyktet over Dnepr og sørover til Tyrkia.


Selv om jeg fjerner meg mer og mer fra Trøndelag i denne teksten, vil jeg vandre videre i Europa og fortelle om hva som skjedde med mordere av «blått blod» i Frankrike. Da Henrik den 4 ble myrdet av Franco Ravaillac den 14. mai i 1610, ble han på linje med andre mordere av kongelige personer, straks – på ulike kroppsdeler – påfestet en rekke lange taustubber. Disse igjen ble festet til en rekke ville hester. Så skrek man kort og godt «allez – allez», og mer er det vel ikke å si om den saken.


Mest kjent er likevel de såkalte «heksebrenningene». Ifølge en av landets fremste eksperter, historiker Rune Blix Hagen i Tromsø, er det dokumentert nærmere 750 egentlige hekseprosesser, hvorav i overkant av 280 dødsdommer. Dersom en tar hensyn til de mange rettsdokumenter som er gått tapt, har det trolig vært ført 1400 slike saker for «retten» i Norge med et estimat på ca. 350 dødsdømte. Ikke så mange i Nord-Trøndelag, men en kan ikke se bort ifra at Langøra ble brukt i enkelte tilfeller under disse prosesser.


Å brenne den dømte på bålet vekte i perioder av vår historie offentlig harme. Røyken fra bålet kunne spres og forårsake misvekst og ulykker. Med basis i den tro og indoktrinering som fant sted på den tiden, kunne en faktisk snakke i overført betydning om «bra død» og «dårlig død». Dette henspiller seg på dødens ære, hvor det å tilstå og gi seg over til Gud ville forhindre at slekta satt tilbake med skammen. Troen var meget sterk hva gjaldt det evige liv og muligheten for å komme tilbake i neste liv. Dersom den dømte ikke tok imot Guds nåde ville det bringe ulykke ovenfor hans nærmeste. Fra flere henrettelser fortelles det om fedre som fortvilet ber sin sønn om full erkjennelse og underkastelse. Spenning mellom maktas strategier og folkelige oppfatninger var der hele tiden, selv om det i løpet av årene tiltok andre former og uttrykk.

Måten å dø på var faktisk proporsjonal med underkastelsen. Ved full underkastelse ville en kunne bli henrettet på en mindre smertefull måte, samtidig som en var sikret evige frelse gjennom oppbevaringen av legemet, eksempelvis i form av begravelse etter henrettelsen istedenfor bålbrenning.


Tradisjonsfortellingene vil ha det til at den første som ble henrettet på Langøra var Henrik Merager fra Meråker. Han ble i 1614 «straffet på sin hals for trolldom».


I et rettsmøte på Værnes den 16. juli 1652, ble Lars Iversen Saltøen dømt til døden. Han hadde visstnok tatt livet av en tigger som kom fra Jämtland. Lars hadde brutalt nok slått vedkommende i hjel med sin børse og deretter ranet tiggeren for hele 1 riksdaler (rdlr).


I 1653 begår Halvor Sætnan leiermål med Marit Olsdatter. Resultatet ble et barn som Marit blir beskyldt for å ha født i dølgsmål. Hun ble henrettet på Langøra.


Under Tangen (gr. nr. 83) finner vi en Aren (Arne) Tangen. Han var visstnok bruker av gården fra 1650 til 1663. I lensregnskapet kan en lese: «Giffuet mester manden 5 rdlr. For en fange Esten Torstensen som overbevises, at have været i baad med Aren Tangen, som ble borte og sig for hans bane med laugværge ei kunde befrie – for hannem at henrette 5 rdlr., for leye af sverdet 2 ort, for fangens kost fra 29. maj til 27. septbr 8 ½ rdlr. Til sammen 14 rdlr.»


Enka Anne Tangen er nevnt som bruker fra 1669. Dette forteller oss at Arne Tangen har vært på sjøen i båt sammen med en Esten Torstensen, og at Arne trolig ble drept og kastet over bord av sistnevnte. Men dette stemmer ikke helt ut ifra at en Arne Tangen er oppført i folketellingen i 1665. Derfor er det mye som tyder på at morderen har vært sammen med en annen person med navnet Arne Tangen. Uansett: Denne Esten Torstensen døde for det skarpe sverdet til bøddelen på Langøra den 27. september i 1663.


Kirsten Andersdatter Sorte var datter til Anders Johnsen Ekren på Nordre Svorte i Lånke. I 1714 ble hun mistenkt for å ha født barn i «dølgsmål» og senere tatt livet av det. Under forhøret vedgikk Kirsten å ha levd i utuktig forhold til gårdsdrengen Johan Pedersen. Dette hadde pågått i fem år, og som resulterte i to barn som hun hadde tatt livet av. Kirsten ble dømt til halshugging, mens elskeren ble dømt til tre års straffarbeide. Kirsten Sorte ble henrettet på Langøra.


I 1727 blir Mali Rollaugsdatter henrettet for å ha født i dølgsmål inne ved Moasætra (Moavollen) ved Flaksjøen. Hun hadde skjult sitt barn mellom noen tuer med mose over. Men barneliket ble funnet et par uker senere.

Det ligger nedarvet i folks natur å sørge for sin egen overlevelse eller beskyttelse. At mennesker, også med loven i hånd her til lands, har kunnet avlive og ødelegge andre menneskekropper, gir vi herved en bevitnelse på i form av neden­stående prisliste for bøddelens tjenester. Bøddelen eller skarpretteren som han ble kalt (i Sverige: profossen), har til alle tider hatt et frynsete rykte. Dette skyldes i første rekke ikke det faktum at han av og til måtte ta liv, da «øye for øye – tann for tann» var et mer akseptert standpunkt før i tida. Men det skyldes det faktum at altfor mange henrettelser bar preg av makabre feilhugg. I visse tidsperioder av vår historie måtte bøddelen gå rundt på bygda og få – eller ta til seg lønn, en form for skatt gjennom mat og andre goder – som han etter datidens lover hadde krav på. I denne innkrevingen var brennevin en fremtreden vare, og da som nå, årsaken til mye elendighet. Beint frem ble bøddelen temmelig beruset på sin vandring, og mange ganger måtte allmuen støtte en overstadig beruset skarpretter opp stigen til skafottet, hvor hans kapasitet, konsentrasjon og øvrige sanser var omvendt proporsjonal med antall promiller. Det måtte gå som det gikk. Utøvelsen ble preget av feilhugg; et sant blodbad. Heldig var nok den som fikk hodet hugget av ved første forsøk. Fremtidens normer og holdninger forandret sakte, men sikkert på dette makabre skuespillet, fra å være en stor folkefest og begivenhet, gjennom tvangsutskrevne tilskuere – til sivilisasjonens ustadige vugge og dets barbari ble erstattet av sikrere rettsvesen, selv for de mest forferdelige forbrytelser mot menneskeenheten.

Det er ikke lett å sammenligne «pris og lønn» den gangen med prisnivået nå i våre dager, men som en indikasjon vet vi at månedslønnen ved den kgl. mynt på Kongsberg var mellom 5 og 6 riksdaler for «myntsvennen», som vel kan sies å ha tilhørt den øvre middelklassen. En bok (Cortius, «Alexanders liv») kostet ½ riksdaler, og fra Sverige vet vi at en haglebørse på den tiden kostet 4 riksdaler.


Ser en på straffeutmålingen, i relasjon til stykkpris, ser en at bøddelens «kamp» med sjelen kostet mest. Trolig som et resultat av troen om sjelevandring, god og dårlig død. Å brenne en kropp ble til sine tider sett på som en større påkjenning for alle parter, da røyken kunne skade avlingene og de etterlatte. Likeledes dette å partere. En berørte sjelen gjennom å rive i stykker helheten. Å henge eller slå i hjel medførte lengre kontakt mellom bøddelen og offeret enn ved et avhugg. Et avhugg var mest barmhjertig for så vel offeret som bøddelen. Prisen ble deretter.

Ser en på aktelse og verdighet tilknyttet bøddelen, har den variert fra land til land, fra tidsepoke til tidsepoke, fra det åpne og høyverdige uten noen form for skjul av ansiktet hos bøddelen og bind for øynene hos offeret – til mer og mer «i det skjulte» (maske) – uten mulighet for øyekontakt, verken med offeret eller tilskuerne. Og etter som årene gikk, fikk bøddelen en medhjelper, den såkalte «rakkaren» – som etter selve dødshugget måtte gjøre alt det ubehagelige. Offentligheten, makta og til slutt bøddelen fraskrev seg ansvaret. Den laveste av de lave på rangstigen fikk ta oppgjøret med sjelevandringen og de etterlatte.


Dette til tross; det er likevel forbryterne og disse umenneskelige handlinger og tiltak som ga oss de første sporer til vår tidligste historieskrivning. Enten man liker det eller ikke, det er blod og det relaterte vonde og ubehagelige som gir mest smerte og derigjennom «best» minne. Derfor var det tradisjonsfortellingene, som bar preg av tragedier og sensasjoner, som overlevde. Datidens tabloidpresse var ikke likere enn nå.


Fra vårt eget nærområdet kjenner vi best til Ingeborg Klokkhaugens skjebne på Langøra i 1750, som fulgte Europas tradisjonelle metode, nemlig halshugging. Denne formen hadde vedvart i flere hundre år, hvor spesielt Elisabeth og Maria Stuart lot ca. 600 personer komme under øksa. Maria Stuart ble selv henrettet på «tradisjonelt vis» på slottet Fotheringay den 8. februar i 1587, 44 år gammel.


Ingeborg hadde et forhold til sin stefar John, som kun var noen år eldre enn henne. Det var han som befalte Ingeborg å ta livet av deres tre nyfødte barn i dølgsmål. Og slik endte det: Etter noen ubarmhjertige måneder kom dagen. Det var et langt tog som beveget seg sakte utover Langøra. Presten Parelius hadde bestemt at årets konfirmantkull skulle bivåne det hele. Først gikk lensmann Friis og andre fra øvrigheta. Deretter Parelius og de geistlige. Så kom Ingeborg og John med fullt av voktere på hver side. Ingeborg sang kontinuerlig salmer. Deretter kom konfirmantene, mor Gundborg og annen slekt. Til slutt et tog av beordrede tilskuere. Det var en rekke med steinansikter, ledet av det mørke sinns menn. De beveget seg meget sakte i vårsola. Trærne stod nakne. Det rusket litt i fjorårsgresset. Sjøen lå blank og stille. Plutselig fløy en liten flokk med hvite måker opp og over følget. Dette var fugler som ikke var vanlige oppe i fjellbygda, så Ingeborg undret seg: «Hvilke fugler er det?» «Det er de gode engler som skal bære deg hjem til Abrahams skjød», svarte Parelius.

Det flammet godt fra et kjempestort bål ved strandkanten. På skafottet stod skarpretter Johan Casper Øhlsen. Han var iført røde klær fra topp til tå, blodets farger, men på hendene hadde han hvite hansker. Kanskje en symbolikk fra Pontius Pilatus. Han var meget nervøs. Han hadde en jobb å utføre, en jobb for at de mørke makters syndetro skulle seire. Rundt bålet sprang «rakkaren», som var alle onde makters redskap. Han hadde som jobb å gjelde alle dyr i bygda, drepe og fjerne det øvrigheta bestemte. Han satte opp galger, parterte likene, satte hodene på staker og brente likskrottene. Han gjorde det ingen andre ville. De voksne skremte sine unger med «rakkaren». Han var den laveste av de lave på den sosiale rangstigen.


Ingeborg var den første som ble ført opp på skafottet. Hun hadde frabedt seg bind for øynene. Alle samlet seg rundt. Mor Gundborg lå på kne og ba stilltiende om tilgivelse. Det eneste som hørtes var Ingeborg som ba om at det ikke måtte søles på hennes lange lyse hår. Det var meget vakkert. Med rak rygg og høy verdighet gikk hun frivillig bort til blokka. Deretter la hun rolig hodet ned. Johan Casper Øhlsen løftet den store øksa, Parelius messet og bad om tilgivelse på sin måte, men for hvem? Lensmann Friis ga sitt tegn, og øksa falt tungt ned. Ingeborgs kropp gjorde noen små rykk. Hodet ble liggende i en stor kurv foran blokken med gullhåret lett blafrende. Ingeborg Larsdatters liv var slutt, 31 år gammel. Et offer for de mørke sinn.


De hvite fuglene var forsvunnet. John ble så meget kjempende, motstridig og med liten verdighet ført opp på skafottet. I stor gråt ble hodet hans tvunget ned på blokken. Ei gedigen svart kråke fløy skrikende over tilskuerne. Det siste han kjente var varmen av blodet fra Ingeborgs hals.

Skafottet sto på den søndre delen av Langøra (nærmest på bildet), helt opp mot der rullebanen går i dag.