Langøra

At Stjørdalen og Værnes var hovedstaden i Trøndelag, vitner antall utsendinger til Frostatinget om. Stjordølafylket hadde 60 representanter på Frostastinget, mens de andre fylkene bare hadde 40 hver. Professor Sognnes sier det beint ut: «Stjørdal - vikingtidens sentrum i Uttrøndelag». Hvorfor ble det slik? Fordi elva var flere meter høyere enn i dag og farbar.

I jernalderen var Stjørdal, og Værnes, et maktsentrum i Trøndelag. Det kan vi se ut fra antall utsendinger Stjoradal-Fylki hadde til Frostatinget. Stjordølafylket hadde nemlig 60 representanter på frostatinget, mot bare 40 på hvert av de andre fylkene.

På den tida var Stjørdalselva mye høyere i terrenget, og farbar langt oppover med store båter. Det var flere store og gode havner langt oppover dalføret. Dalføret ble delt opp i 8 skipreider, der Værnes (Varnes) var det ledende, og høvdingsete.

Utover jernalderen grov elva seg nye veier, og etter hvert dannet det seg en større og større ør av sand i utløpet, Langøra. Dette gjorde innseilinga inn i Stjørdalselva vanskeligere og vanskeligere, og til slutt umulig for større skip. Dette førte til at maktsenteret og handelssenteret flyttet seg til Nidaros.

Alle som kjører E6 forbi Stjørdal har sett Langøra, der den ligger parallelt med riksveien, og deles av flystripa. Når vi nærmer oss mer moderne tid, ble Langøra brukt som rettersted, et sted de henrettet forbrytere. Den første vi vet om som ble henrettet der var Henrik Merager fra Meråker. I 1614 ble han henrettet ved halshugging (straffet på sin hals) for trolldom. Grunnen til at Langøra ble et slikt henrettelsessted var at de som gjorde grove forbrytelser skulle gravlegges i flomålet. Videre finnes det nedtegninger av at Lars Iversen Saltøen ble henrettet her for å ha drept en tigger fra Jämtland og ranet ham for 1 riksdaler.

Marit Olsdatter ble henretter på 1650-tallet for å ha født i dølgsmål. Det finnes flere nedtegnelser om liknende saker. Når den siste henrettelsen skjedde på Langøra er vi usikre på, men plassen ble brukt iallfall i 150 år, mest trolig noe lengre.

Den mest kjente henrettelsen på Langøra er av Ingeborg Klokkhaugen i 1750. Hun innledet et skjult forhold til stefaren, Jon. Forholdet medførte at Ingeborg ble gravid og fødte en liten gutt. Gutten kvalte hun rett etter fødselen og gjemte i et skrin på låven. Forholdet vedvarte, og Ingeborg ble igjen gravid; denne gangen med jentetvillinger. Skjebnen til tvillingene var den samme: Ingeborg kvalte dem og la dem i skrinet på låven.

I august 1749 gikk Ingeborg fra Meråker til Værnes og skriftet til prest Parelius. Presten sendte straks bud på lensmann Friis, som fengslet både Ingeborg og Jon på Husby i påvente av høsttinget. I september ble dommen avsagt, og ordene fra dommeren lød som følger: "Thi anseer denne ret Ingeborg Larsdatter skyldig at hun for saadanne begagne grove misgjerninger, bør at miste sit hoved og høyre haand med en øks, som sættes paa stage, og kroppen, naar hovedet og haanden er avhugget, at kastes paa ild og opbrendes, samt hendes hovedlod til hans Maj.Kongen at være forbrudt". Vanligvis ville henrettelsen ha blitt fullbyrdet på stedet hvor forbrytelsen hadde funnet sted, men utviklingen førte til at Langøra ble benyttet som eksekursjonsplass. Ifølge den kristne retten skulle grove forbrytere gravlegges der hvor sjø og grønn torv møtes.

Ingeborg fraba seg bind for øynene under henrettelsen. Hun ba skarpretteren om ikke å søle blod på hennes lange lyse lokker, for så å legge hodet på blokken. Livet til 31 år gamle Ingeborg Klokkhaugen var slutt.

Så neste gang du passerer idylliske Langøra, eller ligger på den fine sandstranda der, så kan du tenke på at Langøra ikke alltid har vært like idyllisk.

(Fritt etter Hans Olav Løkken)