LAKSELORDENE I STJØRDALSELVA

«I grålysningen brytes stillheten av knirking fra treårer mot tollepinner. Bølgene fra strømmen i elva klukker mot plankene på trebåten, der den ligger bortimot urørlig i elva. Skjorta klistrer seg mot den svette ryggen til mannen ved årene. Lengre bak i båten sitter en mann med tweedjakke, rutete skjorte, slips, snurrebart og tweedknikers. En Greenheart-stang stikker ut på siden av båten. Begge mennene i båten har blikket festet mot enden av fluesnøret, som bølger seg drøye tjue meter nedenfor båten. I enden av snøret sitter en enkeltkroket Thorndyke-flue. Akkurat i det himmelen farges rosa og sier at dag overtar for natt, blir det et plask der flua svømmer i strømmen. En svarttrost skvetter til og protesterer høylytt inne i løvskogen på elvebredden når fiskesnella hyler høyt i det laksen som tok flua snur i strømmen og drar med seg snøret i en rasende fart.»

Storlaks på kroken på begynnelsen av 1900-tallet. Roeren står stødig ved båten. Foto: Hegra historielag.

I det vårvarmen brer seg oppover dalen og fjerner siste rest av vinter, is og snø, begynner de første laksene vandringen fra havet og opp i elva. Fra gammelt av ble det sagt at når en så de første humlene, var laksen på plass i elva. I dag er det mange sportsfiskere som valfarter til Stjørdalselva, og en treffer mange ulike nasjonaliteter. En kan da tenke seg tilbake til rundt 1850, da de første tilreisende sportsfiskerne kom. Det var starten på et til nå 170 års sportsfiskeeventyr som forhåpentligvis får fortsette. Det er mange i dalføret som har laksefiske som en viktig næring.

På flere gårder i Stjørdalen henger det fiskeutstyr og minner fra de tidlige år med sportsfiske. På «Den gamle skole» har de innredet loftet til et laksemuseum, der en kan se både utstyr, bilder og tekst fra denne tiden. Andre spor etter de engelske lakselordene finner vi i navn på fiskeplasser – En kan nevne Hells’ neck, Hamilton med flere.

Siden isen trakk seg tilbake etter istiden og folk bosatte seg i dalen, har laksen og elva vært viktig for befolkningen i Stjørdalsdalføret. Fra de første bosetterne i stein- og bronsealderen, har fisket i elva vært viktig og en nødvendighet for overlevelse. Utover middelalderen og mot moderne tid var fisket i elva en viktig inntekts- og næringskilde for gårdene langs elva, og også militære styrker har nytt godt av villaksen i Stjørdalselva, noe man ser i 1657, da 216 våg røykelaks ble sendt til styrkene som skulle ta tilbake Jämtland. Fisket foregikk med stengsel og notkast, og kunne skape store nabofeider. Det var ikke lov til å stenge hele elva, noe som av og til skapte konflikter og rettsaker. Fiskerettene kunne selges eller leies ut.

Sportsfiskerne ankommer

Rundt 1850 skjedde det noe som skulle forandre fiskemetodene i elva: De første rike engelskmennene kom til de norske elvene for å fiske etter den atlantiske villaksen. De leide store deler av fiskerettene og bedrev sportsfiske. Det var i første omgang to engelskmenn som leide fisket i Stjørdalselva, og de bodde på henholdsvis Fundaunet og Renå. Ryktet om at Stjørdalselva var en god fiskeelv spredte seg raskt.

I 1858 ankom en av de mer berømte engelske sportsfiskerne Stjørdalsdalføret. Utpå høsten, i mørket der ei flomstor elv gikk over veien, ankom sir Henry Pottinger og kameraten William Curtis gården Renå. De hadde leid hester lengre nede i dalen, og med hjelp av en veiviser og lykter kom de seg oppover dalen. På den tiden hadde leilendinger fiskeretten. Sir Pottinger arrangerte et møte med fiskerettighetshaverne, og fikk leid fiskeretten fra Nustadfoss ned til Renå for den nette sum av 30 spesidaler i året. Hen leide mer og mer av elva, og i 1862 hadde han leid rettighetene i Flora også. For alle rettighetene betalte han da 100 spesidaler i året.

Sir Henry Pottinger. Foto: Hegra historielag.

Sir Pottinger og Curtis var ikke de første engelske sportsfiskerne som fisket i Stjørdalselva. De som på mange måter «oppdaget» Stjørdalselva som sportsfiskeelv, var visstnok to herrer ved navn William Oakley og mr. Tremagne, tidlig på 1850-tallet. Likevel regnes sir Pottinger og William Curtis for de som innledet den såkalte «engelskmannsepoken» i elva. De fleste kildene til hvem som fisket i elva og hvordan de fisket finner man i brevene skrevet til Nils Renå fra nettopp sir Pottinger. I tillegg er en del fiskejournaler bevart.

Den tidligste bevarte leiekontrakten fra Renå, for perioden 1863-67, viser at sir Pottinger fisket sammen med oberst Charles Wingfield og John Arkwright. Sir Pottinger fisket ikke så mye selv i Stjørdalselva, og han finnes kun i fiskeprotokollene fra 1861. Han fornyet leien videre for perioden 1868-1878. Det er derfor grunn til å tro at han fisket også i denne perioden, selv om navnet ikke dukker opp i fangstprotokollene. Etter dette er han bare sporadisk på besøk i dalføret, men han holdt likevel kontakt med Stjørdal, og var innom på sine mange reiser for å hilse på bekjente som Wingfield og Nils Renå.

Sir Henry Pottinger var en meget kjent mann blant høyadelen i England, spesielt blant de som interesserte seg for jakt og fiske. Han ble født 10. juni 1834, var utdannet jurist, og jobbet som høyesterettsadvokat fra 1861. Han skrev flere bøker og artikler om jakt og fiske, og mye av innholdet stammet fra Norge. Ryktet om Stjørdalselva som en god fiskeelv spredte seg derfor raskt i England. I mange år etter var det venner og bekjente av sir Pottinger som kom til Renå for å oppleve det fantastiske sportsfiske etter elvas sølv, laksen.

Det var enorme mengder laks i elva på den tiden, noe fiskejournalene fra Renå viser. En dag i 1885 landet sir Pottinger åtte storlaks før sola hadde stått opp og frokosten sto på bordet. I 1859 landet en engelskmann 75 laks på fire dager, og i 1864 ble det landet 20 laks på en dag. Mellom 1859 og 1893 landet engelskmennene 4135 laks med en snittvekt på 7,1 kg og 2214 smålaks med en snittvekt på 2,2 kg på Renå. I tillegg kommer all den fisken bøndene fikk før og etter lordenes fiskesesong. Engelskmennene på Renå tok mellom 200 og 300 laks hvert år. Sir Pottinger fisket også i store elver som Altaelva og Tanaelva. Disse elvene er jo storheter og viden kjent også i dag for sitt laksefiske, spesielt Altaelva. Likevel omtalte han Stjørdalselva i svært positive ordlag: «One of the best second-rate streams inferior only to Alta and rivers that class».

En morgenfangst fra Stjørdalselva. Her ser vi hvordan den typiske laksefisker var kledd. Foto: Hegra historielag.

Oberst Charles Wingfield på Renå gård

Tidligere nevnte Charles Wingfield var i Stjørdal for første gang i 1860, og var med på å skrive under den tidligst bevarte leiekontrakten på leie av fiskerettigheter sammen med sir Pottinger. Han fisket i Stjørdalselva hver sommer i omkring 30 år, til han plutselig døde i 1891, bare 58 år gammel. I 1870 lot han bygge huset som i dag kalles «Engelskbygningen» på Renå gård, som huset engelske sportsfiskere i en årrekke. Av de britiske sportsfiskerne som fisket i Stjørdalselva i perioden 1850-1914, var Wingfield den som oppholdt seg der lengst. Sammen med sir Pottinger dannet han selve kjernen i den britiske rekken av besøkende i Stjørdalselva.

Hertugen- og Hertuginnen av Marlborough

Da Wingfield døde i 1891, overtok George Charles Spencer-Churchill fisket i Meråker. Han var hertug av Malborough. Han og kona, Lillian (Lily) Warren Price Hammersley, hertuginne av Malborough, kom til Stjørdal første gang i 1892, og bodde på Renå hele sommeren. Hertugen skaffet seg kontrakter på fisket i store deler av elva for 12 år. De hadde planer om å kjøpe Renå gård, men det falt i grus da hertugen døde samme høst, bare 48 år gammel. Hertuginnen fortsatte å feriere i Stjørdal noen år. Da bodde hun på gården Lilleflor, og leide fiskerettighetene til nedre halvdel av elva fram til 1896. Hertuginnen ble godt likt, og ble kjent som en snill dame.

Hertuginne Lily av Malborough i hoffdrakt. Bildet ble sendt til Renå i 1892, og en kopi henger i dag på Den gamle skole i Hegra. Foto: Hegra historielag.

Overgangen mellom 1800- og 1900-tallet

I den siste perioden før første verdenskrig leide Harry Leigh Townshend, Artur Cotes og Lord Estcourt rettighetene i Stjørdalselva. De tre fisket sammen over en periode på 19 år i årene 1895-1914, og sto for den andre lange leieperioden i Stjørdalselva etter at Charles Wingfield døde. De kjøpte «Engelskbygningen» av mrs. Wingfield i 1895 og kalte det for «Stor-Renå». I tillegg kjøpte de eiendommen huset sto på av Meråker bruk i 1907. Fra 1897 leide de fiskerettighetene til hertuginnen av Malborough lengre nede i dalen.

Etter hvert som ryktet til Stjørdalselva gikk i England, fikk flere og flere øynene opp for elva. Dette førte til at flere leide fiskeretter der det ikke var opptatt fra før. Fra 1890 til første verdenskrig var det engelskmenn på omtrent annenhver gård langs elva, fra Øfsti og oppover dalen. Dette førte til fine inntekter for folket i dalen, og flere tok seg arbeid for engelskmennene. Utleie av husrom og fiskerett, roing, utleie av båter, skyss med mer, var ulike inntektskilder på den tiden. Det var ikke mange lokale som kunne snakke engelsk, men flere lærte seg nok til å gjøre seg forstått.

I stedet for å leie fiskerettigheter, begynte noen engelskmenn å kjøpe gårder langs elva. Major Hamilton kjøpte Sørkil, major Cotes kjøpte Sør-Kringen. Det sies at major Cotes trodde han bare hadde kjøpt fiskerettighetene, men etter at han hadde underskrevet kontrakten ble han gjort oppmerksom på at han hadde kjøpt hele gården.

Her ser vi de karakteristiske lange stengene engelskmennene brukte når de fisket i Stjørdalselva. Mye av fisket foregikk i den tiden fra båt, i motsetning til i dag da det stort sett fiskes fra land. Denne typen båtfiske etter laks kalles «harling». Foto: Hegra historielag.

Holdningsendring hos lokalbefolkningen

Inntoget av engelske sportsfiskere endret også lokalbefolkningens syn på laksefiske. Tidligere nevnte hertugen av Malborough, kjøpte ut nøtene og betalte ut garnrettighetene på gårdene, og etter hvert ble det ansett som uetisk å fiske med disse redskapene. Det ble slik at bøndene fisket med stang i elva etter at engelskmennene hadde dratt i august.

Med engelskmennenes inntog, måtte altså bøndene langs elva tenke annerledes i forhold til høsting av laks fra elva. For å sikre mest mulig sport for de som leide fiskerettighetene, måtte de som leide bort fiskeretten forplikte seg til å arbeide positivt for «fiskens formerelse». I den første bevarte leiekontrakten fra 1863, lyder en av bestemmelsene slik: «At anvende de aarlige modtagne 100 spd. til at søge loven om fredning af lax og søørret overholdt og til at træffe andre foranstaltninger sigtende til fiskens formerelse.»

To fiskere foran Storfossen i Forra. Foto: Hegra historielag.

Hertugen av Malborough nøyde seg ikke med å forby garnfiske i den tiden han selv fisket. I de langsiktige kontraktene han gjorde med bøndene i dalføret i 1893, leide han i tillegg notrettighetene til bøndene slik at det ikke kunne fiskes med not på disse strekningene. I kontrakten Cotes og Townsend skrev med Meraker Brugs Aktieselskap i 1895 ble det bestemt at det skulle bygges et lakseklekkeri. Dette ble oppført på gården Løvlimos grunn og fikk sitt første belegg i 1901. På grunn av fire kilder som kom opp av grunnen der, fikk klekkeriet konstant tilføring av vann med en temperatur på 4 grader. Denne ordningen fikk en stor fremtidig betydning for elva. Elva får fremdeles yngel tilført fra et klekkeri i Meråker (på grunn av kraftutbygging).

Engelske sportsfiskere i Lerfaldhølen i 1903. Lilie Leslie Melville Cartwright kjører laksen, mens oberst Silvester og roer Ole H. Lerfald hjelper til med å få den på land. Foto: Hegra historielag.

Nils Renå

Når vi skriver om denne perioden, må spesielt en lokal mann nevnes spesifikt: Nils Renå. Han var høyt ansett blant de engelske fiskerne, og sir Henry Pottinger skrev blant annet dette om ham: «There never was a better boatman, a keener all-round sportsman, a stancher henchman, or a cheerier Companion».

Nils Renå var født i 1845. Han lærte tidlig spenningen og lykken med å fiske laks med stang og flue, og ble raskt roer for de engelske sportsfiskerne. Mange av engelskmennene var også jegere, og Nils viste dem hvordan de skulle lure elg, rype og skogsfugl i trønderske jaktmarker. Det var ikke få brev som gikk mellom de engelske fiskerne og Nils Renå, og det er ikke et lavt antall storkarer Nils rodde på. Det gjaldt både lorder og hertuger, og i juni 1906 rodde han på ingen ringere enn George, prinsen av Wales, under kroningen hans. Prinsen ankom i tog til Gudå, og ingen andre roere fikk ro på han. Det er fortalt at Nils fikk beskjed om at «hvis du velter med prinsen i båten, ville du bli hengt!» Nils var nok litt nervøs i det de satte seg i båten, men prinsen var hyggelig og pratsom, så nervene ga seg raskt. Prinsen fikk flere lakser, men ingen storlaks før de tok lunsj på Lilleflor. Der var flere fornemme engelskmenn som prinsen måtte prate med. Nils samlet sammen utstyret, og begynte å trekke seg unna. Når prinsen så dette, brøytet han seg veg gjennom folkemengden, og takket Nils for de morsomme timene de hadde hatt sammen. På museet «Den gamle skole» ligger en av stengene prins George, senere kong George, brukte under sitt fiske i Stjørdalselva.

Fotografiet er tatt på Renå og viser både engelskmenn, tjenestefolk og beboere på gården. Foto: Peder O. Aune/Anno Norsk skogmuseum.

Laksebestanden «den gang da»

Stjørdalselva er ikke å sammenlikne med slik den var i overnevnte periode. Mengden laks i elva måtte vært enorm! Fangststatistikken fra «engelskperioden», hvor kanskje 5-10 fiskere totalt fisket fra Nustadfoss til Renå pr. fiskedøgn, viser store fangster. I tillegg fisket de lokale før og etter engelskmennene startet sin fiskesesong. Når en ser hvor mye laks de engelske sportsfiskerne fikk i forhold til hvor mye laks som tas nå, viser det at laksebestanden har gått betraktelig ned og at laksen nå til dags har store utfordringer.

Peder Bjugan viser stolt frem fangsten sin. Siden den gangen har laksebestanden sunket betraktelig. Foto: Hegra historielag.