• Metalldetektorbrødrene

KONGSHAUGAN – FRA HARALD HÅRFAGRE TIL ANDRE VERDENSKRIG

Artikkelen er skrevet av Hans Olav Løkken til vår bok, «Stjørdal i historien». Illustrasjonene er levert av hans faste illustratør, Amund Hagen.


Da krigen kom til Stjørdal i april 1940, dukket noen tyskere opp hos Kongshaug-familien ved Kongshaugan. Okkupanten hadde nok for lengst sett hvor viktig Kongshaugan ville bli for forvaret av Værnes. Nå var det om å gjøre å hive ut familien og overta bygningene. Men et høyere befal hadde nok forregnet seg da han skulle få ut Robert Konghaug.


Offiseren hadde trukket våpen. Og med prøyssiske skritt entrer han kammerset, vel bestemt på at en gammel «kaillj» ikke skulle få stanse den tyske Wehrmacht. Og med hevet pistol spytter han ut noen gloser som til og med en lite språkkyndig gubbe som Robert skjønte betydningen av. Her var det ingen nåde. Men bestefaren hadde vært ute en vårdag før, og visste at alt dreiet seg om nettopp «manns mot», så han bare titter opp på skapningen foran seg, som sikkert fortonet seg som en blanding mellom Hindenburg og Bismarck, og sa: «Tror du at du kan vinne krigen med den, må du bare trekk av». Om ikke den tyske offiseren skjønte det verbale, så forstod han alt via kroppsspråket til Robert Kongshaug. Og som tysk offiser verdsatte han nettopp personer med manns mot. Han slo hælene sammen, bukket lett og forlot huset. Gubben fikk beholde sitt rom. Bestefar Robert vant det første og eneste slaget vunnet av en stjørdaling på Stjørdal under andre verdenskrig.


Kongshaugan og Haraldreina hører sammen historisk, og har sin bakgrunn i slag og «krig». Kongshaugan i dag utgjør et skille mellom bydelene Prestmoen og Hognesaune, og er en av de mest betydningsfulle høyder på Stjørdal, som lot seg etablere da isen en gang i tiden trakk seg tilbake. Senere har Stjørdalselva og høyden påvirket hverandre gjensidig gjennom et utall med ulike elveløp. I dag er det Jossiasveien i vest som er bindeleddet, og navnet frembringer mest assosiasjoner til bibelen, Golgata og Golanhøydene. Og vi er nok ikke fullstendig på villspor, for Kongshaugan har nok i tidligere tider blitt forbundet med det religiøse. Et naturlig gude- og offersted, frittliggende over bostedene langs elva – før det seremonielle, grunnet nye elveløp, ble trukket tilbake til Hofstad og Håve. Den delen av Kongshaugan som i dag kalles Rundhaugen (vestre området), er antatt å være gravhauger fra svunnen tid, og må ikke forveksles med de om lag 35 gravhaugene fra Øyanmoen mot Værnes.


For 5 000 år siden gikk fjorden helt opp til Kongshaugan. Ree og Mæle lå under vann, Bye gikk så vidt klar. Sutterøya var i virkeligheten ei øy, og Lånke lå under vann ca. 2 km oppover mellom Tønsåsen og Gjeving. Fire tusen år senere lå «flyplassen» og Stjørdal under vann helt til Hognes og Moksnes. Ca. 100 år etter Kristus fødsel lå Stjørdal under vann opp mot Sandskogan og delvis inn på nåværende flyplass. Da Kongshaugan fikk sitt navn, gikk elva slik kartsnittet viser. Elva hadde sitt løp langs Ree-platået, Øyanmoen, rund Værnes øst av kirka og så rett vestover, i om lag 500 år, frem til ca. år 1500. På 1600-tallet går elva nord og øst av Kongshaugan, og finner etter hvert dagens elveløp. Alle disse forandringer utformet Kongshaugan som gjennom flere hundre år hang sammen med det stigende terrenget ved Eidum og Sorte. Da Harald Hårfagre kom, var Eidum som en trang inngangsport til Kongshaugan.

Kartsnitt fra Kaare Bergs bok "Stjørdal – fra strandsted til storsamfunn.


Under krigen var Kongshaugan og Vestre Kongshaug som en liten by. Tyskerne bygde 11 stk. 88 mm kanoner på Kongshaugan. Det norske forsvaret fordoblet dette etter krigen. Tyskerne hadde også sin sambandsstasjon der oppe. Olav, eieren av gården, kom hver dag fra Vesterheim for å drive gården. Snekkeriet var viktig under hele krigen, da tyskerne stadig skulle ha fikset på ting. Olav hentet sild på havna, kokte poteter og passet alltid på at dette ble anbrakt i en slik posisjon at fangene fikk tak i litt. Tyskerne hadde fanger i området hele tiden. Men opp på Kongshaugan fikk han ikke komme, ikke engang etter grisemat. Det var kun bestefar Robert, gubben med «manns mot», som fikk komme dit. Han var den eneste nordmannen som fikk bevege seg bokstavelig talt fritt. Det sier ikke så rent lite om hvilken respekt gamlingen hadde oppnådd hos kommandanten.


I forbindelse med fjerning av materiell, utstyr og gjenstander fredssommeren 1945, var det utrolig mye brukbart som ble regelrett gravd ned der og da på visse steder på Stjørdal. Slik også på Kongshaugan og andre plasser, selv om vi i ettertid kjenner best til flykirkegården ved jernbanesporet på Værnes. Noen hevder at denne mest meningsløse sløsingen kom av et hat mot alt det som var tysk, eller som tyskerne hadde benyttet. En kan selvsagt ikke se bort i fra slike følelser, men det er de som like mye heller til at engelskmennene, som overtok kontrollen i 1945, innførte denne praksisen for å bidra til en avansert proteksjonisme av egne varer i den nære fremtiden.


Etter krigen nyttiggjorde Forsvaret seg anleggene på Kongshaugan. Spesielt ble sambandsstasjonen utbedret og tatt i bruk som backup for Værnes. Sist på 50-tallet fikk Forsvaret ca. 35 mål på Kongshaugan. Større og mindre bunkere ble utbedret. Luftvernartilleriet bygde opp feltbatterier i Fosslia og på Kongshaugan, og den første såkalte repetisjonsøvelsen ved LVA Sone Værnes, fant sted på Kongshaugan i 1955 under navnet Torden 1 (også kalt Torberg 1). Bruken av Kongshaugan som øvelsesområde og håp om permanente muligheter, ble preget av de pågående samarbeidsproblemer og rivaliseringer mellom LVA og flystasjonen. Et forsøk på å benytte Kongshaugan i større målestokk lyktes ikke, og det ble slutt på å bruke området som åsted for øvelser omkring 1983. I 1986 trakk LVA seg ut, og fra 1993 var det slutt på enhver målrettet aktivitet på Kongshaugan. Så lenge Luftforsvaret disponerte Værnes, inngikk Kongshaugan teoretisk i planene vedrørende nærforsvaret av flyplassen og flystasjonen. Siden benyttet Heimevernet området i mindre grad, nesten aldri – og nå vet Forsvaret knapt at de har noe anlegg der oppe i form av inngjerdede bunkere i forfall. Men for å yte en viss rettferdighet kan en vel si at Forsvaret anser Kongshaugan pr. i dag for å inngå i den totale beredskapsplanen, slik denne forhøyningen øst av Værnes har gjort til alle tider.

Utsikt fra Kongshaugan ned på Prestmoen under krigen.


Stjørdal kommune overtok et lite område av Kongshaugan, med tanke på laguner for tømming av septiktanker og sandavfall. Formålet var å ha i drift minst tre slike slamlaguner, som skulle motta slam fra kommunale renseanlegg, fra slamavskillere og septiktanker (slammet bør lagres i 2 år før det tas opp og transporteres bort). Årlig slammengde var ca. 6 000 m3 som etter hvert skulle avta på 80-tallet til ca. 3 000 m3. Området ble satt i drift den 28. juni 1983, men viste seg snart å fungere uhensiktsmessig. Flere instanser kom med innvendinger. Kommunen leier i dag kun et lite område på Kongshaugan av Odd Reidar Kongshaug. Dette brukes til deponering av avfall fra sandfang ved kommunens kloakkrenseanlegg. Det øvrige avfallet fra anleggene; ristgods og kloakkslam transporteres til et topp moderne behandlingsanlegg på Verdal (ECOPRO). Deponeringsplassen på Kongshaugan er i dag inngjerdet og merket.


I våre dager har Telenor og Netcom (senere Telia) kjempet for å få sine master etablerte. Det ligger i sakens natur at Kongshaugan har et glimrende dekningsområde. Kongshaugan er i dag en beskjeden og mest ubetydelig liten høyde, som folk knapt legger merke til, men en yter denne sandbanken stor urett ved å ikke la den bli en del av vår historie. Kongshaugan kom før Langøra på alle vis, og var trolig et av de aller første bosteder for stjørdalingene. Kongshaugan – fra Harald Hårfagre til andre verdenskrig, er en betegnende undertittel på dette geografiske området – og denne del av vår historie.


Navnene rundt i området stammer fra Harald Hårfagre, og reflekterer et mulig område for hvor slaget mellom kong Birger og Harald Hårfagre stod og/eller bølget att og fram, muligens rundt år 880. Harald Hårfagres opphold i Stjørdal er baserte på usikre kilder, mest for rene tradisjonsfortellinger å regne, skjønt Snorre sier at den kommende kongen holdt slag her i dalføret. Harald Hårfagre hadde drept alle i Oppdal, tatt småkongen Gryting til fange i Orkdalen og kom nå fra Gauldalen hvor han hadde felt to konger. «Så gikk kong Harald inn i Stjørdalen, og der hadde han den tredje kamp og seiret og tok det fylket» (sitat fra Snorre).


Etter slaget i Stjørdal samlet inntrønderne seg under fire konger. Harald Hårfagre gjort kort prosess med de også. Totalt skal Harald Hårfagre ha utkjempet minst åtte slag i Trøndelag, og felt åtte konger. Så gikk han nordover og inngikk avtale med kongebrødrene Herlaug og Rollaug. Deretter dro han til Trondheim, hvor han bygde Lade gård og ble der vinteren over. Her gifter han seg med Åsa, datter til Håkon jarl. Påfølgende sommer la Harald under seg Møre, men kom tilbake til Trondheim for ei ny overvintring. Det samme gjentok seg det påfølgende året, slik at trolig var Harald Hårfagre her i Trondheimsområdet tre vintre på rad, hvilket må ha påvirket Stjørdalen betydelig.


Hvem denne kong Birger var, blir nok som oftest kun gjenstand for en viss kvalifisert gjetning. Ordet (små)konge kan vel på den tiden både reflektere viss slekter, og derigjennom linker til kongeslekter/-emner, samt også kun mektige storbønder/ledere. Dette var blant annet forfedrene til de som 150 år senere møttes til Norges mest kjente slag. De som møtte opp på Stiklestad hadde lært av slaget øst av Værnes. I 1030 fikk Olav Haraldsson ingen mulighet til å plukke ut en og en, slik Harald Hårfagre vant sitt rike. Det er mange som tror at bondehæren på Stiklestad, eller i det minste deler av den, noen dager før selve slaget fant sted, befant seg nettopp på Kongshaugan i Stjørdal, og at slaget på Stiklestad fant sted i slutten av august. På den tiden må en anta at alt folket bodde langs Stjørdalselva, og at Halsen krets var kun «villmark». Moksnes, Hognes og Haraldreina/Kongsreina var omgitt av elva og innesperret av Kongshaugan sør ved Eidum. Det vi i dag kaller Hognesaunet og Moksnes var som ei beskyttet slette, og elva var hovedpulsåren. Dersom stjørdalingene søkte tilflukt i denne «innhegningen», måtte Harald Hårfargre over Kongshaugan.


Å forsvare seg mot, eller angripe en overfart av lettbåter, er ganske enkelt og krever ikke store ressurser. Stjørdalingene kunne derfor til å begynne med kontrollere kongshæren. Harald Hårfagre hadde trolig heller ikke båter, og hovedslaget sto derfor med stor sannsynlighet ved inngangsporten til, og oppe på Kongshaugan, hvis høyde ligger på mellom 28 og 32 moh. Senere må en gå ut ifra at stjørdalingene kom seg over Stjørdalselva både her og der og forsøkte å stikke av. De hadde tross alt båtene. Trolig sto derfor hovedslaget mot Harald Hårfagre i området rundt Kongshaugan, mens mindre grupperinger sloss overalt, det være seg ved Bergskleiva, Ydstines, Bjørdalen, Mæle, Ree, Bye, Beistadgrenda osv. Denne teorien, da med basis i hvordan Stjørdalselva gikk den gangen, og muligheter for å bli stengt inne, underforstått: kjempende med ryggen mot elva eller komme seg over. Dette er kun enkle analyser, men teorien forsterkes gjennom at de ulike områder senere har sine relaterte navn som nettopp Kongshaugan og Kongsreina/ Haraldreina. Tradisjonsfortellingene var nok sterke den gangen.


Lite har blitt skrevet og sagt om «slaget om Stjørdal». Tradisjonsfortellingene vil ha det til at det fant sted et slag ved slettene inntil Kongshaugan øst av Værnes. Noen mener at Haralds menn fikk sperret inne stjørdalingene i en knipetangsmanøver langs Stjørdalselva, som rant oppunder Ree, forbi Moksnes, bortom Husbymyra, før den svingte sørøstover forbi Øyanmoen, mot der Værnes kirke står nå – og så nesten rett østover mot nettopp Kongshaugan. Ved Vollan på Prestmoen møtte elva omtrent seg selv igjen, kun en passasje så smal som 100 meter ga adkomst til de høydene som senere fikk navnet «Kongshaugan». Slagplassen ble derfor ei knipetang, slik naturen gjennom Stjørdalselva utformet landskapet.


Men det er også de som hevder at slaget trolig ikke stod ved Kongshaugan eller på Haraldreina. «(…) (stjørdalingene) var ikke så dumme at de stilte opp til slag med ryggen mot elva». Denne påpekelsen virker logisk, men ikke nødvendigvis rett. Stjørdalingene kunne ha møtt Haralds menn lengere sør, og blitt tvunget inn i knipetanga og ble ufrivillig stående med elva på alle kanter. Målet var at Haralds menn ikke skulle klare å bryte igjennom den trange passasjen. Dersom opponenten forsøkte å krysse elva, skulle de saktens klare å hindre det. Men så sviktet det totalt likevel. Haralds menn slo en kile tvert igjennom sperringen. At motstanderne var så mange, kom trolig overraskende på Birger.

Det sto trolig et slag rundt Kongshaugan og Haraldreina.


Flere vil ha det til at stjørdalingene forskanset seg i Bjørdalen; i utgangspunktet en sterk posisjon hvor de befant seg over og høyere enn Haralds menn. Og hvor de trodde de hadde en retrettmulighet. På den annen side kunne Bjørdalen i seg selv bli en felle, dersom kongens «tropper» tok seg rundt Bergskleiva og kom opp fra østsiden. Gode hærførere har alltid undersøkt alle mulige og umulige adkomstveier og retrettmuligheter både for sine egne og fienden. 800-tallet var ikke tiden for «gentlemanskrig», slik Karl den 12 utøvet – og som felte Sverige så brutalt ved Poltava i 1709. «Gentlemanskrig» er den naives form for krigføring. Så det er lite sannsynlig at krigen mot Harald var så veldig stasjonært – slik slaget på Stiklestad trolig var. I så fall kunne, eller ville, de ikke møttes ute på «knipetanga», da et møte der trolig kunne føre til at den ene parten ville bli tilintetgjort da retrettmulighetene var små. Flere ser nok heller for seg et scenario hvor stjørdalingene ville forhindre Harald å komme inn i selve dalføret, men at de så ble tvunget tilbake av kongsmennene som kom sørfra i et større antall. Gjennom en slik flukt oppstod det trolig mindre kamper både ved Kongshaugene, i Bjørdalen og andre steder. Dermed ga det grunnlag for tradisjonsfortellinger tilknyttet flere kamparenaer, slik ulike stedsnavn er trukket inn i sagaen. Den ene teorien er vel like rett eller feil som de andre. Og når en legger sammen ulike tradisjonsfortellinger med de navn ettertiden har gitt til området, så som Kongsreina, Haraldreina, Kongshaugan, må det med en viss sannsynlighet har foregått et slag der et sted.


Det de fleste derimot synes å være enige om, er at en kong Børge eller Birger var med – og som trolig ledet kampen mot Harald Hårfagre. Det fortelles at gården Berri (Berg) var et høvdingsete for kong Birger. I våre tradisjonsfortellinger heter det seg at denne Birger og flere av hans nærmeste kampfeller falt i slaget, og ble hauglagt nettopp på den terrassen som derfor naturlig fikk navnet Kongshaugan. Kanskje bærer stedet hans minne? Denne tiltenkte graven må da ikke blandes med de graver som er funnet på platået. Det i seg selv lukker på en måte ei bok. Kildene går i grava med høvdingen. Gjennom dette fikk området symbolsk makt. Tingsted ble opprettet og geografiske navn tilknyttet omtalte hendelse.


Hvordan har Norgeshistorien blitt dersom trønderhøvdingene hadde samlet seg mot Harald Hårfagre før han kom til Stjørdal? Slik det ble, fikk han på et vis selektivt plukke ut en og en småkonge. Det ble for liten motstand. For seint skjønte småhøvdingene i Trøndelag at de burde ha stått sammen, slik etterkommere gjorde det 150 år senere under Norges første EU-avstemning på Stiklestad i 1030.


Kanskje falt kong Birger på elvebredden der leikeplassen på Haraldreina barneskole er i dag? I 1820 flyttes en stor bautastein fra det som senere ble kanten av ballplassen på Haraldreina barneskole til et bygg på Mæle; gården «rett over elva». Det heter seg at det var den mektige Fredrik Christian Sejersted på Mæle som ga ordre om at steinen skulle flyttes. Fredrik Sejersted (f. 1769) var ingen hvem som helst. Hvorvidt Sejersted ønsket å flytte steinen fra Haraldreina til Mæle, som en ren besmykking i gårdens berømte hage, eller om han regelrett anså steinen mer nyttig som byggemateriale, skal være usikkert. Jeg skulle vel tro det første, men at så noe skjedde i krangelens hete som førte til at bautaen ble liggende som en solid grunnstein i nybygget på Mæle, det som i dag er vestlige huset. Denne konklusjonen trekker jeg ut ifra den påståtte striden som oppstod omkring flyttingen av steinen fra Haraldreina.


På Værnes styrte presten Hieronymus Heyerdahl (1773 - 1847) med hard hånd. Han var nok ingen enkel mann. Heyerdahl satte seg sterkt imot flytting av steinen fra Haraldreina i 1820. Selv om han på det tidspunktet var kjent for sitt temperament og stridbarhet, kan det tross alt ligge noe fornuft bak hans motstand mot å røre steinen. Kanskje tyder det på at steinen hadde en symbolsk verdi for folket i bygda, at de anså steinen som en reell bauta – reist til minne om noe – altså en verdighet i seg selv. Kanskje hadde presten folket på sin side? Sejersted på Mæle var nok heller ikke den minst stridige i bygda, og en kar som vanligvis fikk det slik han ville. Både Sejersted og Heyerdahl var trolig ansette for å være meget stae. Likevel ble denne striden noe merkverdig, ut ifra at en skulle tro at både Sejersted og Heyerdahl hadde noenlunde samme syn på historiens betydning og dens markeringer. Dessuten hadde det alltid vært et meget godt forhold mellom Mæle og prestegården. Det var en sterk og mektig koalisjon. For riktig å befeste det, og ytterligere bekrefte det merkverdige i denne striden, så gifter Heyerdahl bort sin datter Fredrikke Dorthea til Sejersted sin yngste sønn Johannes Mathias. Det skjedde i Værnes kirke den 26. juni 1820 – altså den sommeren striden om bautasteinen pågikk.

Steinen hviler i dag i den vestlige bygningen på Mæle. Fra venstre: Reidar Korstad, Egil Klevan og Dordi Klevan. Foto: Hans Olav Løkken (2010).


Steinen på Haraldreina sto altså på kanten av det gamle elveløpet til Stjørdalselva, altså «en klassisk plassering». Steinen kunne selvsagt ha kommet dit gjennom naturens ulike elveløp, utgravinger og kanskje ras fra Beitstadgrenda eller Bjørdalen. På den annen side stod den der så ensom, var så lite tilpasset og skilte seg ut fra omgivelsene som en typisk bauta; en minnestein over en hendelse eller person. Kanskje hadde tradisjonsfortellingen hengt med og sementerte bautaen, slik at Heyerdahl og andre som forstod og verdsatte bygdas historie, mente at den burde få stå i fred som et kulturminne. Det var ikke uvanlig å reise minnesmerker ved viktige ferdselsveier, og Stjørdalselva hadde utvilsomt en slik funksjon.


Men så er altså kardinalspørsmålet: Hvem var bautaen reist over, eller hvilken hendelse sto bak? Dette blir selvsagt kun gjetting. Noen vil ha det til at bautaen ble reist i forbindelse med gravhaugene på Kongshaugan, og at de dekker gravene til stjørdalshøvdingene som falt i slaget mot Harald Hårfagre. Det er trolig beviselig feil, i og med at undersøkelser av gravhaugene viser at de er fra merovingertiden, altså flere hundre år før Harald Hårfagres tid. Skjønt, en av gravene kunne kanskje være kong Birgers grav – hvem vet? Men plasseringen av bautaen, sett i relasjon til elveløpet ved Haraldreina skole, tyder på at steinen ble reist i vikingtiden. Vi er med stor sannsynlighet tilbake til slaget mot Harald Hårfagre. Kom derfor bautaen opp en gang til minne om opphavsmannen til områdenavnene vi bruker i dag: Haraldreina, Kongsreina, Haraldåkeren? Er det en minnestein om Harald Hårfagre selv, eller var det en lokal «høvding/småkonge», kalt Birger, som falt der? Eller?