I BRONSENS TID – METALLDEPOTET FRA HEGRA

Bronsen, det rødgylne metallet, utgjør selve drivkraften i bronsealderen, epoken som i Skandinavia betegner tidsrommet ca. 1700-500 f.Kr. Kun få områder i Europa hadde lokal tilgang på både kobber og tinn; råstoffene som måtte til for å framstille bronse. Den store etterspørselen etter kobber og tinn fører derfor til at kontakter knyttes over store geografiske områder. Varer bytter hender fra nord til sør, og øst til vest, godt hjulpet av forbedringer i båtteknologi, som gjør det mulig å tilbakelegge lange strekninger til sjøs.

I bronsealderen ble store ansamlinger av bronse tatt ut av sirkulasjon og nedlagt på ulike steder i landskapet. Hegrafunnet utgjør ett av mange funn av denne typen i Europa. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

I Skandinavia har vi så langt ikke funnet spor etter utvinning av kobber i bronsealderen, og mye av kobberet anvendt i bronsegjenstandene herfra kom fra kobbergruver i Sentral-Europa. Tinn måtte også hentes langveisfra. Viktige byttemidler i Skandinavia var baltisk rav, men også viltprodukter og kleber. Med utvekslingen av varer følger møter med nye mennesker og fremmede områder langt fra Skandinavias kyster, og nye impulser i form av både kunnskap, ideer og religiøse forestillinger finner veien til folkeslag lenger nord. En av disse er skikken med å grave ned samlinger med gjenstander, ofte av metall, på ulike steder i landskapet. Mange av gjenstandene nedlegges i miljøer som myr og vann. Skikken kan spores tilbake til steinalderen i Europa, men kjennetegner kanskje først og fremst bronsealderen.

I 2017 ble et av Norges største metalldepoter fra bronsealderen funnet i Hegra, på en terrasse ovenfor Hegra kirke. Gjenstandene hadde blitt nedlagt i det som i bronsealderen var kanten av en myr eller et lite tjern. Funnet føyer seg dermed inn i rekken av tallrike nedleggelser med gjenstander av metall, både i Skandinavia og på kontinentet. Som regel er det snakk om store verdier som endte opp i Europas mange våtområder. Likevel vet vi lite om hvorfor akkurat disse gjenstandene ble tatt ut av sirkulasjon. Ble de gjemt unna for en kortere periode og deretter glemt, eller ble de kanskje ofret til overnaturlige makter?

Funnstedet lå på kanten av en terrasse med god utsikt utover dalen. Hegra kirke i bakgrunnen. Foto: Merete Moe Henriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.

Da Hegrafunnet så dagens lys, var det tydelig at det ikke var lenge siden funnet ble pløyd ut av sin opprinnelige kontekst. Gjenstandene ble funnet innenfor et relativt begrenset område på åkeren, og var også lite skadet av plogen. Det gjør oss i stand til å anvende informasjon om både gjenstander og funnmiljø for å komme på sporet av mulige årsaker bak nedleggelsen. For hvorfor valgte egentlig noen å legge ned gjenstandene på akkurat denne terrassen for 2500 år siden? Vi skal først se på gjenstandene og deretter funnstedet før trådene til slutt samles i en mulig tolkning av funnet.

Hegrafunnet inneholder over 40 hele og fragmenterte gjenstander av bronse. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

ØKSER OG METALLFRAGMENTER

Funnet fra Hegra består av i overkant av 40 hele og fragmenterte gjenstander av bronse, hvorav 26 økser, to knivblad, to dolker, to støpetapper, samt to fragmenter av en bronselur. Sammensetningen av gjenstander i metalldepotet har neppe vært tilfeldig, og både gjenstandstypene og måten de har vært behandlet på utgjør viktige ledetråder når vi skal forsøkte å forstå noe av bakgrunnen for nedleggelsen.

Øksene i funnet tilhører en type økser vi kaller for holkøkser. Øksene, som nok har fungert som både arbeidsøkser og statussymbol, er blant de vanligste funnene av bronse fra den siste delen av bronsealderen, ca. 1100-500 f.Kr. Disse øksene er også vanlige i metalldepoter fra samme periode, ikke bare i Norge, men også i øvrige deler av Skandinavia. Som regel finner vi dem nedlagt sammen med smykker, og ofte i kombinasjon med halsringer av bronse.

Hegrafunnet skiller seg likevel fra andre depoter med bronser i Norge. Inne i hulrommet i flere av øksene lå nemlig små fragmenter av metall, som kan tyde på at øksene har vært brukt som en slags beholdere. I de tilfeller hvor fragmentene kan identifiseres, dreier det seg om deler av eggen til økser av tilsvarende type. Fragmenter av et sagblad av bronse ble også funnet i en av øksene. Rundt sagbladet var det viklet et tynt knivblad av bronse. Etter å ha plassert metallfragmentene i hulrommet på øksene ble så øksene enten hamret eller klemt flate. Også inne i fragmentene av bronseluren ble det funnet små biter av metall, og i holken på spydspissen lå en støpetapp av bronse. Spydspissen har skader på bladet som tyder på at den har vært i bruk, og støpetappen stammer derfor ikke fra støpingen av spissen. I likhet med spydspissen har også de fleste øksene vært brukt før de ble nedlagt. Kun en øks, den minste, framstår som nystøpt uten bruksspor. Funnet består altså i hovedsak av en samling godt brukte gjenstander.

Flere av øksene i funnet var flatklemte. Inni hulrommet på øksene var det lagt små biter av metall. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

GAMLE OG NYE GJENSTANDER

At flere av gjenstandene må ha vært i omløp en tid før de ble nedlagt, ser vi også av gjenstandenes datering. Ved å se på øksetypene i Hegrafunnet kan vi spore en aldersforskjell innad i funnet. Selv om øksene ved første øyekast ser nokså like ut, skiller de seg fra hverandre både hva angår lengde og dekor. En generell regel er at de eldste holkøksene også er de lengste, og at de blir kortere jo lenger ut i bronsealderen man kommer. De eldste øksene i Hegrafunnet kan tidfestes til ca. 1100-900 f.Kr., mens de yngste tilhører typer som var i bruk ved overgangen til jernalderen, ca. 500 f.Kr.

Både funn av eldre og yngre øksetyper nær hverandre, samt funnets spesielle karakter, tilsier at det dreier seg om en samlet nedleggelse. Gjentatte undersøkelser av åkeren hvor funnet ble gjort har heller ikke vist at stedet har vært gjenstand for flere nedleggelser over tid. Forutsetter vi dermed at alle gjenstandene i funnet ble nedlagt samtidig, bør funnet i sin helhet dateres ut ifra de yngste gjenstandene. Det innebærer at gjenstandene må ha vært nedlagt en gang ca. 700-500 f.Kr. Enkelte av gjenstandene kan dermed ha vært et par hundre år gamle da de ble nedlagt.

ET RITUELT LANDSKAP

Funnet fra Hegra ser ut til å representere en engangshendelse. Vi står altså ikke ovenfor et sted hvor man ved gjentatte anledninger har nedlagt gjenstander. Dette er et fenomen vi kjenner fra andre steder i Skandinavia, og kunne ha støttet opp under en oppfatning om stedet i seg selv som sentrum for rituelle aktiviteter for folk med tilhold i området.

Samtidig viser undersøkelsene av funnstedet at gjenstandene ble nedlagt i et landskap som den gang må skilt seg ut fra omgivelsene. Analyser av pollen fra påviste myravsetninger nær stedet hvor gjenstandene ble funnet, viser at området har hatt preg av et åpent eller halvåpent landskap, hvor det vokste både bjørk og or, men også pors, bukkeblad, mjødurt og mure; planter som trives godt i fuktige miljøer. Dette bildet stemmer også godt overens med beskrivelsen av det samme området for kun få tiår siden, før området ble oppdyrket. Den østre delen av terrassen har i nyere tid gått under navnet Myra, og lokalkjente kunne fortelle om flere oppkommer med vann langs kanten av terrassen mot vest. Området har dermed hatt karakter av et landskap preget av vann i ulike former, både oppkommer, myr og tjern.

Flere av de flotteste funnene fra Skandinavias bronsealder er funnet nettopp i slike våtmarksområder. Blant disse finner vi både bronselurene og den kjente solvognen fra Trundholm mose, som åpenbart har hatt en tilknytning til den tids ritualer. Flere av helleristningsfeltene fra perioden ligger også i tilknytning til vann, blant annet gjelder det helleristningsfeltet på Leirfall, som ligger ca. 2 kilometer fra terrassen hvor bronsefunnet ble gjort. Leirfallfeltet er heller ikke det eneste feltet med ristninger i nærheten. Flere helleristningsfelt på både Bjørngård og Hegre gjør området til et særegent rituelt landskap.

Vi har følgelig å gjøre med en samling bruksgjenstander og fragmenter av metall, nedlagt i det som framstår som et landskap av rituell betydning i bronsealderen. Hvordan kan vi så forene disse elementene i en tolkning av funnet?

Bronselurene fra Revheim i Rogaland. Fragmenter i Hegrafunnet kan ha tilhørt en slik lur. Foto: Terje Tveit, Stavanger museum.

OFRET, GJEMT ELLER GLEMT?

Nedlagte samlinger med bronseøkser hvor noen av øksene inneholder metallfragmenter, er funnet flere steder i Europa. Slike funn er kjent både fra området rundt Karpatene og på de Britiske øyer. I enkelte tilfeller kan antall økser i disse funnene nå opp i flere hundre. Likhetstrekkene på tvers av regioner tyder på at det må ha eksistert en slags felles forståelse for hvorfor slike type gjenstander, og hovedsakelig økser, skulle tas ut av sirkulasjon.

Til tross for de mange funnene av denne typen fra Europa, har det vært delte meninger om hvorfor slike gjenstander ble gravd ned i våtmarksområder. Noen har ment at metallfragmenter ble lagt inni holken på bronseøkser fordi bronsen skulle smeltes om og støpes til nye gjenstander. Størrelsen på øksene kan også ha egnet seg til den tids støpeformer. Andre har ment at det dreier seg om handel med metall, eventuelt at gjenstandene har tilhørt omreisende håndverkere. Det har likevel vært vanskelig å forklare hvorfor mange av gjenstandene har vært nedlagt i våtmark, som ser ut til å ha vært foretrukket for rituelle nedleggelser. Den foretrukne teorien har vært at funn fra slike miljø representerer spor etter offerhandlinger i bronsealderen. Funn fra våtmark kan imidlertid ha inngått i mange slags ritualer i bronsealderen, ikke kun som offerhandlinger til overnaturlige makter.

Hegrafunnets sammensetning av både hele gjenstander, fragmenter og støpetapper lar seg fint forklare som en samling gjenstander som var ment å smeltes om. Funnet av metallfragmenter inni øksene, viser at øksene ble nedlagt uten treskaftet. Øksene nedlegges dermed ikke som funksjonelle redskaper, men som metall. Også bronseluren i funnet har fått en helt annen behandling enn den vi vanligvis ser for lurer funnet i våtmarksområder. Mens lurer vanligvis legges ned relativt intakte i myr og vann i bronsealderen, har luren i Hegrafunnet blitt endret fra instrument til fragment.

Mot slutten av bronsealderen svikter forsyningene av metall fra kontinentet, og det blir stadig vanskeligere å få tilgang til den ettertraktede bronsen. Denne knappheten ser vi blant annet ved at flere bronsegjenstander nå er i sirkulasjon lengre enn tidligere, noe som kan forklare Hegrafunnets sammensetning av eldre og yngre gjenstander. I en slik situasjon må det ha vært viktig å ta vare på også små metallfragmenter. Dette kan ha blitt gjort ved å plassere små fragmenter inn i større gjenstander, for så å forsegle dem ved å banke eller klemme dem flate. Å samle små biter av metall på denne måten, ville dessuten ha gjort det enklere å transportere også mindre stykker metall over større avstander.

Om gjenstandene skulle støpes om, må det ha vært viktig at metallet hadde de nødvendige egenskapene, og egnet seg til den bruk det var tiltenkt. Det kan forklare hvorfor metall sirkulerte som ferdige gjenstander med spor etter bruk. Å vise at gjenstandene hadde vært i bruk i den legeringen de var støpt, kan ha fungert som et slags kvalitetsstempel på metallet som nå skulle anvendes for å støpe nye gjenstander.

Klebersteinsformer som denne, funnet på Sandbrauta i Melhus, ble brukt til å støpe økser av typen som er funnet i Hegra. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet.

Men om innførsel av metall til Hegra er den forklaringen som framstår som den mest sannsynlige, hvordan skal vi da forstå nedleggelsen av gjenstandene i kanten av en myr eller et tjern? I bronsealderen gjennomsyret ritualer store deler av tilværelsen, også det vi i dag oppfatter som mer hverdagslige aktiviteter. Vi vet for eksempel at bronsestøping var omgitt av ritualer og symbolikk, og kanskje gjaldt også det metallhåndtering i sin helhet. Gjenstander som kom langveisfra, og med ukjent opphav, kan ha vært oppfattet som noe fremmed som måtte tas hånd om før de kunne støpes om til nye gjenstander. Kanskje innebar det å nedlegge gjenstandene i myr eller vann slik at de ble nøytralisert eller renset før metallet kunne brukes på ny? Det kan bety at gjenstandene i Hegra var ment å skulle hentes opp igjen etter å ha ligget i myra en stund. Hvorfor de så ble liggende igjen myra, ja, det kan vi fortsatt undre oss over.