• Metalldetektorbrødrene

HOSET – KULTURMINNER OVERALT

På vei fra Stjørdal, til venstre fra fylkesvei 705 og noen meter etter Elvran kapell, starter veien som tar deg til Ytteråsen, Hoset-grenda og en flott kultursti. Her kan du vandre langs gamle gravhauger og tidligere arkeologiske utgravinger mens du leser om ferdsel, jernutvinning, begravelser, jordbruk og andre verdenskrig.


«ØDEGÅRDSPROSJEKTET»

Den høye konsentrasjonen av kulturminner fra jernalderen, som er en av Stjørdal kommunes tetteste, kom frem fra undersøkelser gjort i forbindelse med et prosjekt kalt Det nordiske ødegårdsprosjektet på 1960- og 70-tallet. Dette var et samarbeidsprosjekt mellom ulike faggrupper fra flere av de nordiske landene; geologer, arkeologer og botanikere. Målet med prosjektet var å finne ut hvorfor og hvordan gårdsbosetninger ble anlagt der de ble. Hoset-grenda ble i denne sammenheng sett på som et ideelt sted for et tverrfaglige samarbeid.


Selve gårdsnavnet Hoset stammer fra vikingtiden, og betydningen av navnet menes å være «en høytliggende boplass». Samtidig var man kjent med flere gravhauger i spredt om rundt i området. Både stedsnavnet og de historiske kulturminnene bekreftet en førkristen bosetning på Hoset. Stedet ble også nevnt i Aslak Bolts jordebok som en ødegård i 1432-33.

En gravrøys med sjakt tvers over, avdekket under ødegårdsprosjektet på Hoset. Foto: Oddmund Farbregd, NTNU Vitenskapsmuseet.


Den mest kjente og vakreste gjenstanden fra Hoset, Hosetnåla, ble funnet i 1962 under utgraving av den yngste graven kjent på Hoset. Oppdagelsen av denne graven ble gjort under opparbeiding av ny hyttetomt. Dette var en forholdsvis rik kvinnegrav fra jernalderen, og graven inneholdt, i tillegg til Hosetnåla, også to skålspenner av bronse, en jernring, fragmenter av tekstil og brente bein.


Selv om det ikke ble funnet noen eldre boplass, dannet disse undersøkelsene et veldig godt grunnlag for en flott kulturområdet med kulturminner overalt.


«HOSETNÅLA»

Hosetnåla er et irsk, korsformet bronsebeslag eller smykke, formet som en valknute. En valknute er en symmetrisk, knuteformet figur som består av en sammenhengende linje som går i runde, trekantede eller firkantede løkker. Valknutene har over et langt tidsspenn blitt anvendt som pynt, som symbol på gudemakten og som vern mot magi og onde krefter. Symbolet har i Norge blitt anvendt i mange av de gamle bumerkene, men er i dag mest kjent som veiskilt med betydning «severdighet».

Hosetnåla er kanskje den mest kjente gjenstanden fra jernalderen funnet på Stjørdal. Foto: Per E. Fredriksen, NTNU Vitenskapsmuseet.


Hosetnåla ble funnet i en grav tolket til å være fra 900-tallet. Dette gjør funnet til et av de yngste britiske gjenstandsfunnene innenfor Trondheimfjordområdet, og det eneste som stammer fra dette århundret.


HOSET – HVORFOR DER?

Hosets beliggenhet vil i dag beskrives som avsidesliggende og lite sentralt. Med moderne perspektiv er det lite som tilsier at dette var lokaliseringen til et større, forhistorisk samfunn, slik det viser seg å ha vært tilbake i jernalderen. Årsaken til dette er ikke helt tydelig, men mye tyder på at tilgangen på jernmalm er en av hovedgrunnene. Jernmalm, eller myrmalm, samles rundt røtter og andre fastere substanser i klumper. I forbindelse med undersøkelsene på 1960- og 70-tallet, ble det funnet flere jernvinneanlegg og slaggklumper som bekreftet at stedet har vært gjenstand for fremstilling av jern fra jernmalm. Analyser viser faktisk at det ble fremstilt jern allerede et par hundre år før Kristus, noe som i norsk sammenheng er unikt. På den tiden ble dette gjort i anlegg som vi i dag kjenner som rosettanlegg. Disse besto av en sjaktovn omgitt av flere groper. Et slik anlegg kunne bestå av opptil åtte ovner.

Det er funnet en god del spor av jernproduksjonen på Hoset, slik som disse slaggbitene som så i bekken.


For å finne jernmalmen i myren ble det brukt lange, spisse kjepper. Når klumper ble lokalisert, ble de gravd opp, tørket og videre i prosessen brent for å få av planterester og vann. Til slutt ble de skilt fra slagget i en vedfyrt ovn. Fordelen med disse anleggene var at man kunne tømme slaggropa mellom hver brenning uten å rive ovnen. Slike anlegg er bare kjent fra Trøndelag og omkringliggende området. Selv med dagens kunnskap om metallurgi, er det få, om noen, som i vår tid har lyktes med å framstille gode, «smibare» jernemner etter samme teknikk som ble benyttet i jernalderen og middelalderen.


Omfanget av jernutvinning i Hoset må ha vært så stort at det krevde større andel arbeidskraft enn den tilgangen man fikk fra én enkelt gård. Det ble også produsert mer jern enn det én gård hadde behov for. Tilgang på arbeid, og handel med overskuddsjern, kan være årsaker til det store og nokså rike samfunnet som befant seg på stedet tilbake i jernalderen.


GRAVHAUGER OG -SKIKKER

Gravhaug er som navnet tilsier, en oppbygget haug der døde personer ble begravet. De alminneligste er konstruert av jord, grus, sand og stein, mens gravrøyser utelukkende består av stein.


Det er store variasjoner i gravhaugers konstruksjon og størrelse, hvor de finnes i mange ulike former og fasonger – runde, kuppelformede gravhauger er det vanligste, men de kan også være avlange, tre- eller firkantede, ringformet med nedsenket midtparti, og enkelte kan til og med være pyramide- eller kjegleformet. Ofte er gravhauger omgitt av steinrekker.


Gravhaugene ble i all hovedsak plassert godt synlig i terrenget langs vei og elv, eller nært de opprinnelige gårdstunene, hvor haugene skulle ha god utsikt til selve tunet. Dette kan du tydelig se langs kulturstien på Hoset, da den gamle veien fremdeles er godt synlig der den slynger seg mellom gravhaugene oppe på åsryggen.

Delvis avdekket gravhaug. Foto: Oddmund Farbregd, NTNU Vitenskapsmuseet.


På Hoset er det i dag 48 kjente gravminner, og med stor sannsynlighet mange ukjente. Fem av disse ble undersøk av arkeologer i forbindelse med det tidligere nevnte Ødegårdprosjektet. Av disse var den eldste gravhaugen fra omkring 200 e.Kr, mens den yngste var anlagt under yngre jernalder, noen hundre år senere. I de eldste gravhaugene var likene brent, og de hadde fått få gravgaver med seg på ferden til dødsriket. I den yngste graven, hvor Hosetnåla lå, tyder gravgavene på større rikdom og velferd, og et høyere fokus på livet etter døden.


JORDBRUKET I JERNALDEREN

Helt i starten, eller mot slutten hvis du går den opparbeide kulturstien «korrekt vei» (mot klokken), vil du se spor etter forhistorisk jordbruksaktivitet. I tiden etter år 0, oppsto det en ekspansjonstid for jordbruket i Norge. Åker og eng ble ryddet slik at det kunne dyrkes bygg og havre. Det ble selvfølgelig etterstrebet å etablere dyrket mark på så flatt terreng som mulig, da dette forenklet driften av jorda. Oppe på Hoset derimot, var det ikke like lett å finne flatt terreng. Her startet man derfor med jordbruk i sørvendte, skrående hellinger. Når man dyrker jord i slikt terreng, vil massene naturlig flytte på seg og samle seg opp i nedre kant. I øvre kant vil man derfor grave seg ned i et skår. Dette danner etter en tids bruk flatere terreng, nesten som en terrasse. I dag kaller vi dette for en åkerrein eller åkerhakk.


I jernalderen brukte man en ard for pløying av jorda, samt hakke og spade. Ard er en tidlig utgave av en plog. Det ble produsert korn, som igjen ble brukt til brød, øl og grøt.

Sjakt på tvers av åkerrein som ble funnet i Hoset og undersøkt i 1972. Den ble datert til 550 e.Kr. Spor etter undersøkelsene ser du i dag i form av en fordypning på tvers av åkerreinen. Foto: Oddmund Farbregd, NTNU Vitenskapsmuseet.


EN VIKTIG LIVSLINJE TIL SOLDATENE PÅ HEGRA FESTNING

Også i moderne tid har Ytteråsen og Hoset spilt en vesentlig rolle. Med dette tenkes det på andre verdenskrig og en viktig forsyningsrolle til major Holtermann og hans menns motstandskamp på Hegra festing. Styrkene som hadde inntatt festningen i aprildagene 1940 var avhengig av forsyninger som mat, medisinsk utstyr, parafin og ammunisjon. Som bistand til festningen ble det rundt 20. april opprettet en forsyningsrute mellom Hegra festing og Hoset/Elvran. Lokale bakere, handelsforeninger og gårdsfolk ble satt i drift for å produsere brød og ordne med andre forsyninger. Varer fra området ble fraktet med kjøretøy til nordre Elvran, hvor det ble lastet om og fraktet videre med hest.


En sentral dame oppe i Hoset var Rakel Moum. Hun tok seg av soldatene som gjennomførte den risikable utflukten fra festningen for å hente forsyninger. De hadde behov for mat, hvile og tørre klær. Uten henne og de øvrige oppsitterne i Hoset-grenda, kan man undres om disse soldatene hadde maktet alle suppleringsturene.


Major Holtermann hadde etablert en forsyningstropp på 23 mann som, i form av patruljer på tre til fem mann, skulle bære forsyningene fra Hoset til Hegra festning. Daglig gikk det flere skipatruljer over skogen for forsyninger fra gårder og setre i området.


Natt til 26. april ble en patrulje på fire oppdaget av tyske vaktstyrker, bestående av østeriske tropper, oppe ved Flakksjøen. De tyske troppene åpnet ild mot patruljen, og en av de norske soldatene, Kolbjørn Mære, ble truffet i kneet. Samtidig klarte han å skyte en fiendtlig soldat som døde momentant. De tre andre norske soldatene ble tatt til fange, men Kolbjørn Mære ble antatt død og forlatt i snøen.


Forsyningslinjen mellom Hegra og Elvran ble likevel av det kortvarige slaget. Dette fordi at tyske styrker inntok Leksdalen 27. april, og kort tid etter ble store styrker sendt opp til Hoset. Her ble det oppdaget et seterhus som fungerte som lager for forsyninger til festningen. Dette seterhuset ble brent og forsyningsruten fra Hoset ble stanset.


GRENDA OG «KULTURSTIA»

Det er flotte områder langs kulturstien du kan sette deg ned og nyte turmaten. På bildet ser du John Einar Moum, en av grunneierne og pådriverne for å få på plass stien.


I dag kan du kjøre opp til Hoset og parkere ved inngang til kulturstien. Opparbeidelsen av kulturstien ble planlagt av en bredt sammensatt prosjektgruppe bestående av grunneiere, representanter fra Fylkeskommune, Stjørdal kommune og Universitetet i Stockholm, og muliggjort etter bevilgning av midler fra blant annet Riksantikvaren. Stien ble åpnet av Stjørdal kommunes representant i prosjektgruppa, Mette Wanvik, lørdag 29. august 2015, under påhør av omtrent 100 oppmøtte. Jobben som ble gjort i 2015 med nye skilt, oppbygd gangsti på om lag en kilometer og rasteplassen midt i en blomstereng, er virkelig verdt et besøk. Her har lokale krefter i Moum-familien virkelig gjort en jobb. Ta turen og se selv!

Det var fem gravhauger som ble arkeologisk undersøkt på 1970-tallet. Det er 48 kjente gravhauger på Hoset, men trolig er antallet enda større. Foto: Oddmund Farbregd, NTNU Vitenskapsmuseet.