HUUS – ET VIKTIG KOMMUNIKASJONSSENTER I OVER 300 ÅR

Elva Leksa kommer fra Leksdalen i sør og fikk sitt utløp på sørsiden av den sentrale Stjørdalselva. På 1500-tallet var det allerede en aktiv ferjetrafikk over elva fra gårdene Huus Vestre og Huus Østre ved utløpet av Leksa, og til Sandfærhus på nordsiden av Stjørdalselva, der landeveistrafikken fortsatte videre til Innherred. Ved Huus utviklet det seg et livlig sentrum for både handel og skipsfart. Her var det flere brygger, og det var rom for overnatting og en flittig brukt skjenkestue.

Illustrasjon: Jan Hoås.

Ved Huus møttes bonde og sjømann. Fiskere kom fra Hitra, Frøya, Ørlandet og bygder i indre- og ytre Fosen. De kom med saltet fisk og sild som de byttet i korn, mel og trelast med bønder i Leksdalen. Fiskerne var spesielt interessert i vidjer og teger som de brukte til tønnebånd. Ved Huus Vestre er Hans Pedersen Huus (f.1709) i flere år nevnt som forretningsdriver og hadde en flittig besøkt skjenkestue. Det var flere bygninger ved handelsstedet. Hans Wenzell (f.1758) fra Trondheim var i sin tid en av byens betydeligste forretningsmenn. Med sin solide formue eide han mange skip som fraktet varer over store områder i Midt-Norge. I året 1800 kjøpte Hans Wenzell husene til sersjant Dahl på Huus, samtidig som han leide bosted hos den «fargerike» Johan Thomas Hornemann. Han kom fra Hornemann-familien i Rissa, som eide gården Reppe. Etter å ha drevet sine forretninger ved Huus, døde Hans Wenzell i Trondheim i 1843, 85 år gammel.

Illustrasjon: Jan Hoås.

Gården Huus Øvre lå litt øst for Leksa, men var like fullt en del av kommunikasjonssenteret. En av de registrerte driverne var John Olsen Huus. Han var født i 1749 og døde bare 58 år gammel. I folketellingen året 1801 var han oppført som innlandshandler og var privilegert eneforhandler for salg av Petterøes tobakk. Sammen med sin kone Sigrid Torkildsdatter Haugan, født i Malvik, opparbeidet han seg en betydelig formue. Året 1792 kjøpte ekteparet gården Geving i Lånke, og drev den som avlsgård. Videre er Peder Olsen Øyen (f. 1781) nevnt som landhandler ved Huus Øvre. Navnet Øyen tok han etter å ha tilbrakt barne- og ungdomsårene på Øyen gård, vest for der Hell jernbanestasjon ble anlagt og tatt i bruk året 1902. Peder Olsen var også utdannet sersjant i infanteriet.

Ferjetrafikken mellom utløpet av Leksa og over Stjørdalselva til gården Sandfærhus varte i over trehundre år, og frem til det ble bru i året 1856. Ferja var en solid båt bygget i furu. Den hadde en kraftig kjøl og et solid dekk. Foran i den båtlignende ferja var det nedsenket sitteplass for de to roerne som satt ved siden av hverandre med hver sin åre. Som gelender fungerte en lang trestang på begge sider av ferja, og de ble holdt oppe med loddrette jernstenger som hadde bøyler på toppen. Gelenderet kunne derfor på en enkel måte løftes av og på. Benker kunne også plasseres på dekket. Driftskostnadene ble ordnet ved at det ble pålagt ferjemannstoll på gårdene omkring. Tollen ble satt til en årsavgift på fire skilling på hver gård, men Lånke måtte betale åtte skilling, da lånkbyggene ofte dro over til Værnes kirke og til Halsen. Når tollen var betalt hadde bygdefolket rett til fri overfart. Postførere og embetsmenn på tjenestereiser hadde fri frakt. Offiserer med soldater på vei til våpenøvelser hadde også fri overfart. Det var kun et fåtall som ferjemannen hadde rett til å avkreve betaling. Året 1746 hadde ferjemannen ansvaret for å få bygget, og deretter vedlikeholde på to ferjer og å stille seks ferjemannsdrenger.

På nordvestsiden av Stjørdalselva lå gården Sandfærhus, som under den tidligste ferjetrafikken lå ved elvebredden vest for Øvre Elveøra, senere benevnt som Kapteinsøra. Gården Sandfærhus (Sundfarahus); huset ved sundet for ferdafolk, er benevnt som gård allerede i 1559. Gården hadde åpne stuer med skjenkerett for både reisende og den lokale befolkningen, og det var kort vei opp til Værnes kirke.

Det var ikke til å unngå at det skjedde ulykker i forbindelse med ferjetrafikken. Den mest tragiske ulykken hendte søndag 9. september 1753. Seterbrukene i de vakre utmarksområdene både i Stjørdal og Lånke produserte mat til både folk og dyr. 2-3 måneder i sommerhalvåret var det stor aktivitet på de bølgende beiteområdene. Når høsten kom og mennesker og dyr vendte hjem til gården, var det en tradisjon at ungdommene feiret avslutningen med en sammenkomst de kalte «Seterhelga». Lørdag 8. september 1753 var det festlige samvær både i Stjørdal og Lånke. Det gjensto for noen fra Lånke å få med seg søndagens gudstjeneste ved Værnes kirke. På kirkebakken, etter den kirkelige handlingen, kunne ungdommer treffes og det ble spurt om store og små hendelser. Det ble også innledet nye bekjentskaper.

Tidlig søndagsmorgen var mange ungdommer og en del voksne samlet ved Huus ferjeleie, der ferja lå og duppet i elvestrømmen fra Leksa. Det skulle også være barnedåp i Værnes kirke, der lille Randi fra Bjørgaune i Lånke skulle døpes. Både foreldre og faddere deltok i sitt beste antrekk. Etter at alle hadde kommet seg om bord tok ferjemennene hver sin åre og rodde ut med den dyrebare lasten frem til ferjeleiet ved Sandfærhus. Derfra fulgte de veien opp forbi Værnes hovedgård til Værnes kirke der hjelpeprest Boy Larsen Klingenberg gjorde tjeneste. Stolte foreldre og faddere satt andektig og fulgte med under dåpsseremonien.

Det ble sent på ettermiddagen før de kirkebesøkende fra Lånke kom seg ned til Sandfærhus ferjeleie. På grunn av mye regn i løpet av de siste dagene, gikk elva flomstor. Bekymrede roere ba om forsiktighet da enkelte av deltakerne var i særdeles godt humør. Etter at ferja hadde kommet godt ut i elvestrømmen, vippet den kraftig fra side til side, og plutselig lå den med bunnen i været. Hjelpeløse mennesker ble ført nedover elva uten muligheter til å nå elvebredden. I denne katastrofen omkom 17 mennesker sammen med den nyfødte Randi som hadde fått kirkens velsignelse, den som skulle være en trygg start på livet.

Illustrasjon: Jan Hoås.

Lørdag 15. september var mange mennesker i Lånke samlet i sorg ved Lånke gamle kirke for å delta i jordfestelsen. Denne ufattelige tragedien var et følbart tap for hele Leksdalen med omtrent 600 innbyggere.

Ferjefarten fikk også en dramatisk ulykke i året 1833. Øverst i Gevingåsen startet arbeidet på veien til Nidaros. Den spennende veitraséen som ble fullført i 1835, lå øverst på den hengebratte Gevingåsen (en vei som i dag er en meget brukt turløype).

De som ledet arbeidet på det farefulle veistykket var William Wessel, som bodde på Værnes, og kaptein Motzfeldt, som bodde på Bye. Etter en stressende dag på Gevingåsen ble de to bitre uvenner. Motzfeldt var den mest aggressive og det var nære på at det ble duell, men Wessel unnlot denne utfordringen. Da de om kvelden kom ned til ferjeleiet, red Motzfeldt inn på ferja og ble sittende til hest. Wessel sto av hesten og fikk en hånlig bemerkning av Motzfeldt: «Et naut er den dragonoffiser som ikke satt på sin hest over en elv.»

Midt ute i Stjørdalselva tok ferja overhaling og sendte sin last ut i vannmassene. Wessel, hesten og ferjemannskapet kom seg i land, men Motzfeldt fant døden i elva. Wessel skulle i ettertid ha uttalt at nautet kom frem likevel.

Illustrasjon: Jan Hoås.