• Metalldetektorbrødrene

AURHAMMEREN – ET FORHISTORISK BORGANLEGG I NYTT LYS

Updated: Aug 2, 2021

SKREVET AV KJELL A. BREVIK TIL BOKEN VÅR, STJØRDAL I HISTORIEN.


Som omviser på Leirfall gjennom flere sesonger, og vikarierende arkeolog ved Stjørdal museum Værnes i 2012-2013, ble jeg etter hvert ganske kjent med en del av de største arkeologiske attraksjonene i kommunen. Den betydelige konsentrasjonen av helleristninger har med god grunn inntatt en sentral posisjon, men landskapene rommer naturligvis mye mer. Jeg har lenge vært spesielt tiltrukket av Skatvalhalvøya, og jeg var ikke vanskelig å be da jeg ble spurt om å forfatte et bidrag om en lokalitet som ligger i dette spennende kulturlandskapet mellom store innlandsområder og Trondheimsfjorden.


PERSPEKTIVET

Størsteparten av oss som ikke bor eller har et ærende et eller annet sted på Skatval, kjører fort og skarpt langs E6 mens grendene, de bølgende åkrene og de skogkledde berga utgjør kulissene på ferden. Et stort flertall er nok lykkelig uvitende om hva de egentlig går glipp av når de passerer denne halvøya uten å ta seg tid til en beinstrekk. Undertegnede er derimot smertelig klar over alle stedene som burde avlegges en visitt, men så er jo dette kanskje halve gleden – denne forventninga om opplevelsene som står i kø bare en tar seg bedre tid. Kontrasten mellom fjellet i øst og det varierte landskapet i vest, fascinerer meg. På rettstrekket langs riksvegen over Forbord, vender jeg alltid blikket mot de markante bergformasjonene i øst og fantaserer om at det et eller annet sted der oppe på knattene ligger et uregistrert borganlegg på lur.


AVISNOTISEN

Tett etterfulgt av metalldetektorister er arkeologer som kjent litt over gjennomsnittet opptatt av gjenstandsfunn og materielle spor i terrenget. Det er vel heller ikke så merkelig all den tid dette sammenlagt utgjør noe av selve grunnlaget for framveksten av «læren om det gamle». Men det ensidige fokuset på ting er for lengst forlatt til fordel for en forståelse av tingenes øvrige sammenheng med funnsted, landskap, mentalitet og kulturhistorie. Denne innsikten er også sammenkjedet med lokalitetens historie; med andre ord prosessen omkring det som angår funnomstendigheter og erkjennelsen av at eksempelvis ei steinrøys, en utrast tørrmur eller ei samling groper i berget er spor etter fortidas mennesker. Dette aspektet handler vel så mye om vårt grunnleggende behov for å skape mening i møte med noe ukjent som tilhører en svunnen tid og som vi har begrensa muligheter for å forstå.


I 1970, skrev Jon Leirfall en avisnotis i lokalavisa Stjørdalingen, der han etterlyste eventuelle observasjoner av iøynefallende steinansamlinger på åser og berg i kommunen. Den kjente hegrasbyggen var på dette tidspunktet midt oppi prosjektet med å forfatte flere bind av Stjørdalsboka, og vi kan lett forestille oss at den beleste lokalhistorikeren ofte undra seg over hvorfor dalføret hans ikke kunne vise til noen bygdeborger. Svaret lot heller ikke vente på seg. Ifølge en reportasje datert 5. september samme år, hadde Johan O. Auran bitt seg merke i noen steinmurer på en bergknaus øst for garden, og en augustkveld tok Stjørdalingen like gjerne med seg både Johan og Jon på ei befaring for å avklare om funnet kunne være av interesse. Det er ekte begeistring som kommer til uttrykk i reportasjen: «Det er helt sikkert en bygdeborg, sier Leirfall. – Det er helt umulig å finne noen annen forklaring. De store steinmurene med massevis av stor stein må ha vært bragt opp på knausen med en bestemt hensikt, og dette kan ikke ha vært noen annen enn å skaffe tilfluktssted for folket i Aurangrenda i ufredstid. Stedet egner seg ypperlig til forsvar, og beliggenheten midt i grenda gjorde det mulig å komme seg opp i en fart.»


Stedet var Aurhammeren.

Alle feltfotografi i denne artikkelen er tatt av Kristen R. Møllenhus, torsdag 2. september 1971, under landsdelsmuseets første befaring på Aurhammeren. Kilde: Topografisk arkiv, NTNU Vitenskapsmuseet.


AURAN – EN KULTURHISTORISK «HOTSPOT»

Mange har etter hvert blitt veldig vante med å benytte seg av ulike karttjenester for å få en viss oversikt over såkalte arealressurser her til lands. Hvis vi for eksempel klikker oss inn på Riksantikvarens tjeneste Kulturminnesøk og utforsker landskapet Skatval, vil vi bli slått av hvor mange kartfesta lokaliteter som faktisk finnes på halvøya. Husk for all del at dette godt kan være bare toppen av isfjellet. Det vil fortsatt være synlige kulturminner ute i terrenget og spor under bakken som ikke er registrerte. Men det er uansett en klar tendens til at «runene» klynger seg sammen ved ei bukt på vestsida. Her ligger de sammenhengende grendene Vinnan og Auran som med basis i både språkhistoriske og arkeologiske forhold, bærer vitnesbyrd om menneskelig tilstedeværelse og bosetning gjennom mange årtusener.

Tradisjonelt sett har arkeologi og studier av stedsnavn vært nært forbundet i Skandinavia. Selv om det fra tid til annen blir stilt spørsmålstegn ved verdien av ei slik tilnærming til forskningsmaterialet, tilbyr den etter min mening fortsatt en helhetlig og potensielt fruktbar arbeidsmetode for oss som på et eller annet vis virker innafor kulturminnefeltet. Stedsnavnene har på mange måter sin egen «arkeologi» som krever innsikt i både natur-, kultur- og språkhistoriske forhold for å kunne stille opp kronologier og argumentere for sannsynlige betydninger og dateringer. Auran tilhører det som regnes som det eldste sjiktet av stedsnavn i kulturlandskapet, nemlig de usammensatte naturnavnene. Flertallsforma Auran ville i norrøn språkdrakt ha blitt uttalt Aurar av gammelnorsk aurr (aur, grus), og viser ifølge Norsk stadnamnleksikon til «store grusmassar ved elvemunningar». Nabogården Vinnan er ei tilsvarende flertallsform av norr. Vinjar med utgangspunkt i ordet vin (naturlig eng). Vi vil aldri kunne si noe sikkert vedrørende det opprinnelige slektskapet mellom de to bosetningene, men det kan være vel så interessant å sidestille dem. Og selv om vi alltid vil befinne oss på gyngende grunn på dette området kan usammensatte naturnavn i teorien stamme fra eldre jernalder. De eldste stedsnavnene i landskapet er således våre eneste kilder til mer eller mindre skriftløse forhistoriske samfunn.


AURHAMMEREN BYGDEBORG

Etter undersøkelsen utpå sensommeren i 1970 var altså Jon Leirfall ganske sikker i sin sak. Konservator Kristen R. Møllenhus ved landsdelsmuseet vi i dag kjenner som NTNU Vitenskapsmuseet, ble gjort oppmerksom på det spennende funnet på Skatval. Året etter, den 2. september 1971, var han endelig på plass på Auran. I likhet med Leirfall var også Møllenhus overbevist om at murrestene på Aurhammeren hadde tilhørt et forhistorisk forsvarsanlegg. I en «teaser» i Stjørdalingen, ser vi Kristen med snadde og notatblokk mens han siteres: «Det er slike funn som gjør det morsomt å være arkeolog […]!»


Dermed ble Aurhammeren faglig verifisert og tatt opp i rekken av bygdeborger i Trøndelag som på det tidspunktet talte omkring 25 sikre anlegg.

Utsikten fra Aurhammeren mot sørvest. Foto: Kristen R. Møllenhus, NTNU Vitenskapsmuseet.


Men hvorfor var egentlig Leirfall så oppslukt av ideen om å finne en bygdeborg i sitt nærområde? For å finne et slags svar på dette, må vi skru klokka tilbake til 1883 og utgivelsen av særtrykket Gamle Bygdeborge i Norge. Forfatteren var ingen ringere enn Oluf Rygh; verdalingen som regnes som en av grunnleggerne av norsk arkeologi og stedsnavngranskning. Utbredte folketradisjoner om «skanser» og «tjuvborger» bar i seg minnet om bemerkelsesverdige steder, men med Ryghs vitenskapelige fortegnelse over kjente og potensielle borganlegg begynte ballen å rulle til gagns. Den påtakelige mangelen på henvisninger til denne typen forskansninger i den norrøne sagalitteraturen, fikk Rygh og andre samtidige fagfeller til søke etter borgenes opphav i perioder forut for vikingtida, nærmere bestemt folkevandringstid. Skriftlige kilder fortalte om stridigheter, allianser og omflakkende folkegrupper på stadig leting etter nye landområder å slå seg ned i. Det særnorske begrepet bygdeborg skapte nær sagt «romantiske» forestillinger om bygdefolkets behov for å beskytte seg mot overfall utenfra. Ordet har senere blitt allemannseie og appellerer fortsatt mye mer til vår historiske bevissthet enn mer nøytrale og faglige betegnelser som «forsvarsanlegg», «borganlegg» eller «muranlegg». Selv godt over hundre år etter Ryghs artikkel, leter mange lokalhistorikere og amatørarkeologer utrettelig etter deres bygdeborg. Vi skal ikke se bort ifra at dette var en viktig drivkraft også for Leirfalls vedkommende.

Jon Leirfall avbildet på toppen av Aurhammeren under befaringen i 1971. Foto: Kristen R. Møllenhus, NTNU Vitenskapsmuseet.


Som følge av den godt etablerte tradisjonen med å flette bygdeborgene inn i lokalhistoriske framstillinger, følte trolig Jon Leirfall at dette var et element som mangla i hans materiale. Et nasjonalt distribusjonskart over bygdeborger vil straks bekrefte en tendens som i det store og hele ikke har endra seg noe vesentlig sia 1970: De rundt 450 lokalitetene har et tyngdepunkt på det sentrale Østlandet, Sørvestlandet og i Trøndelag. Også i vårt fylke har antallet økt gradvis med en markant tilvekst i 2014, da i alt tre sikre anlegg ble påvist. Bortsett fra ett anlegg i Steinkjer kommune ligger alle nyregistrerte bygdeborger etter 2000 – totalt fem faglig verifiserte anlegg – i gamle Sør-Trøndelag. Da Aurhammeren ble oppdaga var det en etablert sannhet at bygdeborgene først og fremst var konsentrert til den indre delen av Trondheimsfjorden, men selv om dette fremdeles er borgenes «hovedsete», vil nye funn i sør fordele vekta noe.


Med dette som bakteppe er fraværet av bygdeborger i selve Stjørdalen ei arkeologisk nøtt. En skulle tro at dalføret på sett og vis kunne sammenlignes med Gauldalen på dette feltet, men hittil er det bare sistnevnte som har markert seg med i hvert fall fire sikre borganlegg i hoveddalføret.


TOLKNING OG TIDFESTNING

De mange sagnomsuste borger rundt omkring i landet vårt, forteller oss at folk alltid har tolka både natur- og kulturminner innafor deres egen forståelse av verden, sammenhenger og tidens gang. Dette er tolkninger og opphavlig muntlige overleveringer som den dag i dag kan berike våre opplevelser i møte med spor fra fortida. Arkeologiske undersøkelser av bygdeborger i Trøndelag har avdekket at noen av dem – ofte lokaliteter med strategiske kvaliteter i landskapet, kan vise til flere bruksfaser. Dermed kan det ha gått flere hundre år mellom hver gang det foregikk mer målretta aktiviteter på et anlegg, og vi kan forestille oss at menneskene i borgens omland hadde et slags kollektivt minne om hendelser eller handlinger knyttet til stedet.


Forekomsten av borger i Trøndelag har fanga oppmerksomheten til flere generasjoner av arkeologer, men den som på mange måter har videreutvikla feltmetoder og løfta diskusjonen opp på et regionalt nivå er Ingrid Ystgaard, som i 2014 forsvarte den leseverdige doktorgradsoppgaven Krigens praksis. Dette er en viktig kilde for alle som ønsker oppdatert kunnskap om arkeologisk forskning omkring borger og samfunn i eldre jernalder. Allerede i hovedfagsoppgaven Bygdeborger i Trøndelag (1998), foreslo Ingrid ei systematisering av borganlegg basert på datering, utforming og lokalisering. Selv om brorparten av de daterte borgene i Norge og Sverige ser ut til å ha blitt reist i løpet av yngre romertid og folkevandringstid, indikerer flere funn og dateringer av bl.a. trekull at bygdeborger ble etablert så tidlig som i yngre bronsealder og førromersk jernalder (1100 f.Kr.-0). I Trøndelag er disse eldste borgene ofte store i utstrekning og kan ligge sentralt og lett tilgjengelig i gamle kulturbygder, mens borgene fra romertid og folkevandringstid (0-560/70) vanligvis er betraktelig mer utilgjengelige fra naturens side, mindre i areal og kan påtreffes i det som vi i dag betrakter som utmark eller tydelige grensesoner i landskapet. Anlegg tilhørende begge disse hovedkategoriene ser ut til å ha blitt gjenbrukt i yngre jernalder, og noen få borger kan ha blitt grunnlagt i samme tidsrom.


I likhet med spennet i dateringer er det stor variasjon i utforming av bygdeborgene. Fellesnevneren er at alle borger er anlagt på åser, berg eller fjell som gjør det mulig å utnytte den naturgitte topografien for å «økonomisere» med mur- eller vollanlegget. Bare her i Trøndelag har vi eksempler på rene muranlegg, jordblanda voller, terrasseforsterkende oppbygninger og mer unnselige steinstrenger. Dessuten finnes det borger med doble murer eller voller. Der fundamentet er tilstrekkelig, antar vi at det opprinnelig har blitt reist palisader av tømmerstokker. På enkelte borger er det sågar påvist reservoar som støtter tolkninga av lokalitetene som regulære forsvarsanlegg i militærstrategisk øyemed.

Foto: Kristen R. Møllenhus, NTNU Vitenskapsmuseet.


KRIG ELLER FRED?

Det er på tide å vende tilbake til vår borg, den vordende attraksjonen Aurhammeren på Skatvalhalvøya. Ildsjeler i Skatval historielag har nylig tilrettelagt lokaliteten for at flere skal finne det overkommelig å tilbakelegge den berømte dørstokkmila. Fra før har den ivrige stifinneren Roar Valstad i Kjentmann aktivt oppfordra turglade mennesker til å oppsøke stedet. Sammenlagt viser dette hvordan synlige spor fra forhistorisk tid på en eiendommelig måte kan øve innflytelse på oss i dag. Aurhammeren er i ferd med å bli et orienteringspunkt i dette ærverdige kulturlandskapet, med tallrike minner fra yngre steinalder, bronsealder og jernalder. Vårt kunnskapsbaserte blikk på landskapet kan åpne for et mer nyansert syn på et sted som Aurhammeren. Resultatene fra undersøkelser av borger både her i fylket og fra andre deler av Skandinavia utfordrer til en viss grad den tradisjonelle oppfatninga om at bygdeborgene primært er forsvarsanlegg fra den urolige folkevandringstida. Dette bildet ser utvilsomt ut til å stemme for mange borger, men sett på bakgrunn av materialet vi har tilgang til har Aurhammeren mer til felles med de sentralt beliggende borgene fra yngre bronsealder og førromersk jernalder. Til tross for sine topografiske kvaliteter er ikke hammeren (93 moh.) et dominerende landskapstrekk på denne delen av halvøya, og det lave og stedvis utflytende muranlegget skiller seg ut fra de mer klassiske romertidsborgene som kan gjenfinnes på prominente berg og «sukkertopper». Så langt har det ikke blitt foretatt noen utgravning på Aurhammeren, men inntil videre kan det rike kulturmiljøet i Aurangrenda åpne for at vi kan se for oss ei tidlig datering eller eventuelt flere bruksfaser der lokaliteten kan ha tjent ulike funksjoner i lokalsamfunnet. Landskapsstudier som tar for seg spor fra bronsealder eller jernalder har konkludert med at landskapet i forhistorisk og førkristen tid også kunne betraktes som et kosmologisk landskap, der for eksempel berghamrer ble tillagt religiøs betydning og i noen tilfeller ble avgrensa fra det øvrige terrenget ved hjelp av symbolske innhegninger. Det kjente kultstedet fra eldre jernalder på Hegberget, bare 1,6 km. nordvest for Aurhammeren, tyder på at menneskene som vandra her lenge før oss erfarte dette som et meningsladet landskap.


En beinstrekk er ikke å forakte. Utstyrt med en termos med kaffe, noe å bite i og et utvida perspektiv, oppfordrer jeg alle lesere til å utforske Skatvalhalvøyas og Aurangrendas fascinerende kulturlandskap.

Rester av borganlegget er i dag fortsatt synlige. Foto: Kristen R. Møllenhus, NTNU Vitenskaps-museet.

Kunne Aurhammeren være tillagt en religiøs betydning når den var i virke? Foto: Kristen R. Møllenhus, NTNU Vitenskapsmuseet.