• Metalldetektorbrødrene

ALMANNAVEIEN MELLOM BERRI OG BYE

Updated: 18 hours ago

«Den lange, lange Sti over Myrene og ind i Skogene hvem har traaket op den? Manden, Mennesket, den første som var her. Det var ingen Sti før ham. Siden fulgte et og andet Dyr de svake Spor over Moer og Myrer og gjorde dem tydeligere(…). Slik blev Stien til gjennom den store Almenning som ingen eiet, det herreløse Land.»

(Knut Hamsun)

Tilbake i tid fortale gamle lover i Norge om to hovedtyper av veier: tjodvegr og tverrvegr, eller på moderne språk almannavei og tverrvei. For å definere hva en gammel vei kan være, kan man se til Magnus Lagabøters landslov fra 1274: «Det kalles alt almannaveier som løper gjennom bygdene fra ende til annen, og de som løper fra fjell til fjære. Men alle andre veier som løper til folks gårder, kalles tverrveier.»


Ut fra landslovens ordlyd, kan vi definere den gamle veien mellom Bye og Berri som en tjodvegr, altså en almannavei. Veien regnes, grunnet Stjørdalselvas tidligere løp, som et naturlig veivalg på nordsiden av elva helt tilbake til jernalderen, og den var hovedvei til dalførets øvre del helt frem til midten av 1860-tallet da den nye veien rundt Bergskleiva ferdigstilles.


I det videre vil de ulike historiske stedene langs den gamle almannaveien beskrives i den rekkefølgen man møter dem på veg fra Berri i øst mot By i vest.


HULVEI Når man går stigningen opp Bjørdalen fra Berri, ser man fremdeles tydelige spor i form av hulveier av den betydelige bruken av veien i tidligere tid. En hulvei er en gammel gang- og ridevei hvor man i hellende terreng kan se at langvarig bruk av folk og dyr har ført til at veien har fått nedsunket form. Slike veier er vanskelige å se på flatmark med hardere underlag. I tilfeller hvor veien ble for dyp eller gjørmete etter mye bruk, ble veien flyttet noen meter til en av sidene. Derfor vil man kunne finne parallelle hulveier.


«TINGSTADEN» I den første stigningen opp fra Berri, i det veien svinger nordover igjen, ligger en slette på sørsiden av veien. På denne sletta finnes en «steinmur» på ca. 33 meter, som muligens er ment til å avskjære neset. Det er brukt en til to steiner i bredden med en stein i høyden. I den tilstanden denne konstruksjonen er i dag, er det vanskelig å definere hva dette er annet enn at det ikke virker naturlig. Kan dette være en skanse, et forsvarsanlegg, for å hindre uønsket trafikk i dalføret? I 1977 forklarte Jon Leirfall at muren kan være en skanse som omtales i et dokument fra 1613 som Sophus Bugge fant i København.

På en liten kolle omtrent 20 meter øst for muren ligger det to gravhauger med mellom to og tre meters avstand, men på grunn av tett løv- og barskog er de vanskelige å få øye på. De er beskrevet som rundaktige, og er i hovedsak bygget av jord med noe stein som vises. Den norske offiseren og antikvaren Lorentz Diderich Klüwer omtaler et gravfelt på stedet allerede i 1818, og de to gravhaugene er trolig siste rest av dette. Disse gravhaugene ble utgravd under en nødgraving i 2010, da de var i fare for å rase ut i grustaket. Under undersøkelsene ble det gjort funn av et ildsted og to graver. I en av gravene var det et tykt lag av kull og beinbiter som ble funnet i en fordypning i berget. På selve berget under graven ble det oppdaget bergkunst. Hele 64 ulike figurer, hovedsakelig fra bronsealder, ble avdekket. Med andre ord; gravene var bevisst lagt over eldre bergkunst. Datering av kullprøver og bein viser at gravene 2000-2500 år gamle.

«SKRIVARBERGET» «Skrivarberget» er en sørvendt bergvegg med runeinnskrifter, trolig fra 1000-1100-tallet. Bergveggen ligger et lite stykke fra den gamle almannaveien, øst for Tingstaden. Runeinnskriftene ble først undersøkt av den norske offiseren og antikvaren Lorentz Diderich Klüwer i 1815. Klüwer reiste, med støtte fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, rundt for å tegne og beskrive historiske minnesmerker i tillegg til å tegne kart. I 1817 ble «Skrivarberget» nok en gang undersøkt, denne gangen av den danske antikvaren og runologen Martin Friedrich Arendt. Arendt reiste rundt i Europa for å undersøke og dokumentere arkeologiske monumenter, og er ble i ettertiden regnet som en meget pålitelig runeleser.


Mannen som av mange regnes som grunnlegger av den norske arkeologien, Oluf Rygh, gjennomførte to undersøkelser av «Skrivarberget»; en i 1864 og en i 1896. Rygh var bestyrer av universitetets Oldsaksamling under den første undersøkelsen, og ble i 1875 den første professoren i arkeologi ved noe skandinavisk universitet.

Tegning av Lorentz Diderich Klüwer.


BERGKUNST Det er to ulike felt i umiddelbar nærhet til hverandre med bergkunst omtrent midtvegs mellom Berri og husmannsplassen på Bjørdalen: Berri I og Ydstines. Mer enn halvparten av de over 700 figurene på disse feltene er skålgroper. Ble det ofret til gudene i disse gropene?

Det har ikke blitt drevet jordbruk ved disse feltene på flere hundre år. Bergkunsten ligger derfor som et skille mellom den gamle dyrkamarka i sør og utmark i nord. Dette skiller feltene fra mange andre i dalføret. Begrunnelsen for dette er at ved mange andre felt i Stjørdal er den gamle utmarka dyrket bort for lenge siden.

Feltet Berri I er et lite felt som domineres av enkle riss fra nyere tid og middelalder, men det finnes også fotsåler og en båtfigur som er fra eldre tid.

Ydstines-feltene er av de største bergkunstsamlingene i dalføret, med ristninger helt tilbake til bronsealderen og er kjent som det første som ble oppdaget i moderne tid. I alt er det over 600 figurer på dette feltet. Det vokser gress, mose og små trær på den fem-seks meter høye bergryggen figurene ligger på. Av figurer som ligger der, kan det nevnes skålgroper, båtfigurer, fotsåler/dyrespor, spiraler, enkelte dyrefigurer og menneskefigurer.


NESSIAUNET Ikke langt fra helleristningene befant husmannsplassen Nessiaunet seg. Tradisjonen forteller at den gamle kongsgården Berri (Berg) lå på dette stedet. Argumenter for at kongsgården kan ha vært der, er at det er et forholdsvis stort platå med god utsikt til omgivelsene rundt. Skip kunne ses tidlig, og folk måtte ferdes forbi på vei øst eller vest. Var det her kong Birgers kongsgård lå?


Selv om gården Berri en gang i middelalderen ble flyttet ned i dalbunnen, er det påregnelig at den flotte matjorda på Nessiaunet ble benyttet etter flyttingen. Som Jon Leirfall beskrev: «Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at det er minst 150 dekar som kunne nyttes i traktordrift. Og det er sjeldent å finne et matjordslag så svart og fin som her.»


Gunnar Pedersen Hastad het mannen som i 1828 festa Nessiaunet; en husmannsplass under gården Ydstines. Navnet kommer av opphavsgården. Historier forteller at Nessiaunet ble gitt som bryllupsgave fra Berri til Ydstines i 1797. På Nessiaunet bodde Gunnar Pedersen Hastad sammen med sin kone Gundhild Henriksdatter Ulsetaunet. Sammen fikk de to barn på husmannsplassen: Ingeborganna og Petrikke.


I folketellinga fra 1865, finner man to «Bjørdalen» nevnt. Den minste av disse er Nessiaunet, hvor en eldre Gunnar Pedersen Hastad fortsatt bor med sin kone og den godt voksne datteren Ingeborganna. Husmannsplassen ble fraflyttet i siste halvdel av 1800-tallet.

Spor av husmannsplassen på Nessiaunet er fortsatt synlig i dag.


BJØRDALEN Når man kommer opp stigningene fra Berri, kommer man til Bjørdalsplassen; ei flate med utsikt nedover Bjørdalsskaret mot fjorden i vest. Her har mennesker ferdes over flaten i årtusener på sin ferd mellom øst og vest. Disse menneskene, enten det var vanlig ferdsel eller pilgrimmer, har nå nådd det høyeste punktet på almannaveien. Herfra går det enten nedover mot By i vest, eller Berri i øst.


På Bjørdalen har det vært en gammel husmannsplass som er anlagt allerede i midten av 1600-tallet. Den lå under gården i øst, Berri. Navnet Bjørdalen stammer derimot fra gården Bye i vest, hvor Bjär er gentiv for By. Bjørdalsplassen var, sammenlignet med andre steder i området, forholdsvis stor med barnerike familier. Men på tross av sin størrelse, hersker det liten tvil om at det var krevende å livnære seg på Bjørdalsplassen. Kirkebøker vitner dessverre om høyt antall barnedødsfall.


Det bodde folk på husmannsplassen helt frem til 1910.

Bjørdalsplassen er et yndet turmål for gående langs den gamle 4H-stien opp Koksåsen.


SKIFERSTEINSBRUDD På Bye gårds eiendom har det ligget to skiferbrudd. Nederst i Singeldalen ble uttaket avsluttet allerede i 1880-årene. Man kan se sport etter det andre skifersteinsbruddet, som ligger ved eiendomsgrensen mot Mæle, på begge sider av almannaveien. Da det var god meget god kvalitet på steinen i det andre skifersteinsbruddet, ble det satt i gang industrielt uttak av takskifer. Driften i bruddet er beskrevet som intensiv i 25 år, før den går over i mer spredt produksjon. Det ble likevel tatt ut skifer frem til 1950-årene.

BYE GÅRD Flere mener at området rundt Bye gård allerede ble bosatt og oppdyrket i bronsealderen, og gården regnes som en av de eldste i dalføret. Den første skriftlige kilden som nevner Bye gård, er «Norske regnskaper og jordebøker» fra 1514-1521. Det blir også skrevet om gården i Reins klosterets jordbok over eiendommer i «Støyr-dallen» i 1550: «Bye, giffer i skyld 1 ørre».

På 1500-tallet var Bye et klostergods under Reins kloster i Rissa, og det er også regnet som en kapteinsgård; en embetsgård høyerestilte offiserer fikk som lønn.


På tross av sin rike historie, er nok gården best kjent fra den gang det var brenneri på gården: Ole Løchen fikk skjøte på Bye i 1848, og det var han som etablerte brenneriet. Sønnen Karl Løchen overtok gårdsbruket og brenneriet på Bye i 1856. Han drev også en handelsforretning på Spende, og er kjent for å ha bygget en dampskipskai ved Stjørdalselvas munning. Når Karl Løchen gikk konkurs i 1884, solgte han virksomheten til sin sønn Ole Løchen, men fortsatte selv som driver.


Familien Løchens levde et aktive selskapsliv. Dette medførte behov for et stort tjenerskap ved gården, noe folketellingen fra 1875 viser: fire tauser, en stalldreng, en visergutt, ei husjomfru og to budeier. Festlighetene og kulturlivet på Bye gård førte flere selebre gjester til gården: Eventyrsamleren og -dikteren Peter Christen Asbjørnsen besøkte Bye flere ganger, den svenske kunstneren Axel Nordgren tilbrakte flere somrer på gården, og Bjørnstjerne Bjørnson besøkte også Bye gård ved et par anledninger.


Både far og sønn Løchen dør i 1890-årene, og deres fremste kontorsjef gjennom 30 år, Bernhard Øverland, kjøper gården. Øverland driver gården og brenneriet frem til brenneriavgiften av 1908 blir innført, noe som medfører at han må innstille driften. Gården blir derfor solgt i 1910 til Bernhard Øverlands svigersønn Tobias Bernhoft Richter, som grunnet økning i matvare-prisene under første verdenskrig, mislyktes med etablering av potettørkeri og potetmelfabrikk. I 1922 gikk Richter konkurs, og gården ble solgt til Olbert Rolfseng.


I 1932 ble fabrikkbygningene kjøp av et samlag av dalførets potetbønder for etablering av potetmelfabrikk under navnet AL Stjørdal potetmelfabrikk, og fabrikken blir en svært lønnsom forretning. Driften ble i 1953 utvidet med potetkokeri og nytt lager, før man i 1984 fusjonerte med Sundnes Brenneri til Trøndelag Potet-industri. Fabrikken på Bye ble lagt ned høsten 1991.

Bye gård drives i dag av barnebarnet til Olbert Rolfseng, Ove Rune. Primærnæringen er krøtter, men fortsatt er potet og korn en del av virket på gården. Den er også starten på en tursti som følger almannaveien, og man kan blant annet gå til Berrihytta og Bjørdalsplassen fra gården.

EN VANDRING I OPPTRÅDDE SPOR Den gamle almannaveien mellom Bye og Berri byr på en vandring i opptrådde spor; et historisk veifar på cirka 2,5 kilometer i en trasé benyttet i århundrer. Langs de opptrådde sporene mellom kongsgården Berri i øst og kapteinsgården Bye i vest, ses spor av gamle hulveier, vakker bergkunst og boplassen til noen av Stjørdals eldste forfedre.


Dette er en idyllisk vandring som alle i dalføret bør oppleve. Områdets historiske «attraksjoner», krydret med fauna og flora, gir vandrende en autentisk mulighet til å sette seg inn i eldre generasjoners liv og virke. Som et dansk ordtak sier: «Ingen gripes av de veier de ikke ferdes».